– Jeg har ikke vært overbegeistret for alt Nick Hornby har skrevet ("High Fidelity" synes jeg for eksempel bare var helt ok, og det samme med "Slam"), men "How to be good" var ingenting annet enn fantastisk. Katie er et godt menneske. Hun er den gode i forholdet, hennes mann er en sint og bitter mann, som til og med har gjort levebrød av sine utrivelige innstillinger til verden. Men hva i all verden skjer da når han ser lyset? Plutselig er han ikke bare et godt menneske, han er et BEDRE menneske enn henne. Hvordan konkurrerer man med det? Og hvordan argumenterer man mot noe som utvilsomt er til det beste for menneskeheten, men kanskje mer enn en smule upraktisk for familiens ve og vel? Er man egoistisk hvis man ikke tar alle muligheter for å være et bedre menneske? Katies frustrasjon er enkel å kjenne seg igjen i - dette er rett og slett hysterisk morsomt!

– Katie Carr jobbar som läkare och ser sig själv som en god människa, en god fru och en bra mamma. Hennes man David däremot är en cynisk, argsint och bitter människa som ständigt tycks förpesta deras familjeliv och äktenskap. Just när Katie slutligen fått nog och begär skilsmässa inträffar dock en märklig förändring hos David som ställer hela deras liv på huvudet. Efter ett möte med den mystiske DJ GoodNews blir nämligen David en verkligt god människa. En människa som ständigt vill väl och sätter sig själv i andra hand hela tiden. Den totala motsatsen för hur han varit förut. Förändringen beskrivs helt ur Katies synvinkel och Hornby beskriver mycket väl hur överrumplande hon upplever det och hur hon försöker tackla den nya David och deras nya liv.

– This is a story about a family trying to come to terms with a spiritual change that takes place in the husband/father. The protagonist, the unhappy wife, finds that her husband has gone thru a metamorphosis from a cynical, sophisticated but hateful creature to an, in my opinion, equally hateful, milque-toast pseudo-saint... The story had me analysing what IS good in the true sense of the word. Is being good so important? The book is funny and sad and sophisticated, wise and paradoxical. It is a great read....

– I have read just about everything Hornby has written. He is a brilliant modern writer, funny and real. What I don't understand about the reviewers that did not like this book is how they so completely missed the greatness of this book. It wasn't suppose to make you laugh on every page! It is by far Hornby's most mature work to date. If you are married, this books makes a whole hell of a lot of sense. I thought the protaganist was great and exceptionally well written. As for the laughter part, there is still a whole hell of a lot of incredibly funny parts to the book. In fact, I ended up laughing harder reading this book than I did on any other Hornby publication. Great Read....

– "How to be good" har vunnet stor ære internasjonalt, og engelske aviser har trykket den til sitt bryst. Den tar for seg kampen mellom en kvinnelig lege og hennes mann, hun hjelper mennesker i det daglige liv mens han skriver nedlatende, kyniske og illsinte avisspalter om det som måtte oppta ham. Hans leverbrød er å være hissig, hun lever av å hjelpe. Hva skjer da den dagen han blir godhjertet?
Boken stiller spørsmål ved hva det vil si å være et godt menneske, og hva som skjer dersom man går for langt i sin godhet. Kan man gjennom å være god mot alle også være urettferdig og selvsentrert? Dette er meget interessante spørsmål som har vært diskutert helt siden de gamle grekernes tid.
Greit. Det er ingen ny problemstilling. Dette er den første boken av Hornby jeg leser, og jeg vet ikke om jeg har tenkt å prøve meg på noe annet han har skrevet. Mannen er ikke morsom. Idéen er god, men utbrukt. Og Hornby har intet nytt å tilføre; figurene er platte og endimensjonale, og avslutningen er akkurat som du hadde gjettet. Å lese How to be good er like morsomt som å tørke støv av kulepennene dine.

– Etter å ha lest Hornbys About A Boy, som jeg likte meget godt, ble jeg skuffet over How To Be Good, som jeg ikke føler lever opp til førstnevnte bok i det hele tatt. Nå er jeg riktignok troligvis ikke midt i målgruppen for denne boken, som handler om en kvinne i førti-årene, ettersom jeg er halvparten så gammel og av motsatt kjønn. Likevel føler jeg at boken har en kjedelig historie, og vitaliteten og humoren jeg likte så godt i About A Boy finner jeg mye mindre av her. At boka lesses ned med popkulturelle referanser som gjør at den føles utdatert i 2005 hjelper heller ikke på helhetsintrykket. Mange kan nok likevel kjenne seg igjen i historien om den frustrerte moren med den gretne ektemannen, og ved høyere gjenkjennelsesfaktor vil kanskje boken ha mer å gi leseren?