– Hundre år.

– 3 generasjonar med sterke og rådføre kvinner, oldemor Sara Susanne, bestemor Eldia og mor Hjørdis til forfattaren Herbjørg, vert ei hundre år gamal slektshistorie frå 1842 til 1942. Fellestrekket for desse kvinnene er at dei lengtar, men får aldri førstevalet. Dei vel familien framfor eigen lukke. Likevel set det inga avgrensing på deira identitet og sjølvstende. Herbjørg seier det heile starta med at dottera viste henne eit bilete av ei altertavle, der formora Sara Susanne var modell for ein engel, malt av presten Fredrik Nicolai (Fritz) Jensen. Deretter vart det viktig å fortelje kvifor ho sjølv vart til det ho vart, overgrepa til faren og orda i notisbøkene. I denne fiksjonbiografien kan ein sjå grunnlaget til trilogiane om Tora og Dina. Ho bruker til og med dei same verkemidla; den nordnorske naturen, mentaliteten og dialekten. Det einaste som kan kritiserast er dei raske hoppa mellom hovudpersonane. Når ein først føler at ein startar å kjenne ei av kvinnene, vert ein kasta til den neste.

– Dette var ingen kjempespennende bok, den var vel mer koselig enn spennende. Det var litt forvirrende til tider at det hoppet mellom forskjellige tider og forskjellige mennesker, men det tok ikke mange setningene før man fant ut av det. Jeg kommer nok ikke til å lese denne boken igjen. Ikke fordi den var dårlig eller kjedelig, men jeg føler det er nok å ha lest den en gang. Boken var ikke helt som jeg hadde forestilt meg, jeg vet ikke hvorfor. Den føltes bare annerledes. Den handlet om vanlige folk som samtidig hadde noe litt uvanlig i seg. De var kvinner som slet, savnet og lengtet etter et annet liv eller andre ting. De valgte det de fikk og måtte leve med det. Jeg er glad for at jeg leste den og kan trygt anbefale den videre til andre.

– Denne boken er ikke dårlig, men jeg må ærlig si at jeg ikke synes den er spesielt god heller. Det jeg ikke liker er måten den er skrevet på. Forfatteren hopper rundt til de forskjellige menneskene, og beskriver litt om dem. Akkurat når du begynner å bli kjent med den ene personen, og føler at du er kommet inn i handlingen så slutter forfatteren å fortelle om dette mennesket, og begynner på neste. Her kommer en og annen dråpe om det forrige mennesket, men ikke mer. Boken blir veldig rotete og irriterende å lese. Dette kunne vært en så god bok, morsom og interesant, men måten den er skrevet på, og hvordan forfatteren har valgt å beskrive sin slekt på gjør den bare vanskelig å lese. En bok man godt kan karre seg gjennom en gang, men som jeg ikke ville orket å lese en gang til.

– Wassmo har skrevet mange strålende bøker, og dette er på ingen måte en av hennes beste. Handlingen er underholdende, men ikke mesterlig beskrevet. Vi følger altså hennes formødre, hundre år før hennes egen fødsel. Handlingen foregår i Nordland, og det hele begynner med hennes oldemor Susanne, som gifter seg med den første som frir, og lever som en velstående husfrue. Hennes datter Elida, som gifter seg av kjærlighet, og lever i fattigdom. På grunn av sykdom flytter hun med familien til Oslo, og det er ganske interessant og lese om motsetningene mellom menneskene i sør og nord, og hvordan de finner seg til rette i hovedstaden. Hjørdis er datteren til Elida. hun gifter seg med mannen med kjærlighetbrevene. Men det viser seg snart at det skrevne ord og virkeligheten ikke er det samme. Dette er en høyst personlig bok fra Wassmo, men kanskje nettopp derfor makter den ikke å gå i dypden. Og det språket un mestret til fulle i trilogien om Tora uteblir her. En flott historisk roman, men Wassmo kan bedre,