– Bedre blir det ikke!

– Det er vanskelig å si hva denne boka handler om, men den fanger deg -og du ønsker å lese videre. Jeg har lest den tre ganger (med år i mellom), kommer garantert til å lese den igjen!

– Jeg leste denne boka for mindre enn et år siden, og følte behov for å lese den igjen - denne gangen som lydbok med Jan Grønlie som oppleser. Grønlie forvandlet denne boka til stor poesi for meg med sin rørende og følsomme opplesning! En bibliotekar ved Vatikanet kommer over skrifter om en altertavle, som skal være gjemt i et lukket rom. Blant skriftene dukker det også opp nedskrevne fortellinger som bl.a. kaster lys over altertavlens tilblivelse. Samtidig får vi innblikk i en rekke historier om hva som skjedde i en liten by i middelalderens Italia - alt toppet av historien om kvinnen som kledte seg naken for sin elskede på et torv. Historier om intens lidenskap og begjær, kjærlighet og svik, hovmod og griskhet fortelles. Dette er en nydelig og tankevekkende bok om mange av livets fasetter. Fortid og nåtid blandes sammen, og språket har en slags fordums poetisk storhet over seg. Jeg elsker denne boka, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den igjen om et år. Toppkarakter fra meg.

– Denne boka er kanskje den merkeligste jeg noen gang har lest, og har gjort at jeg satt igjen med tanken om "hva i huleste var det jeg nettopp leste nå?" etter den siste siden var ferdig. Boka er dyp, har symbolikk på mange nivåer og er åpen for svært mange ulike tolkninger. Den kan blant annet tolkes som en kritikk av den katolske kirke, og setter fokus på Josefs rolle i bibelhistorien ved å linke historiene i boken som en parallell til Josefs liv. Fortid og nåtid veves sammen på en spennende måte, og sirkelen sluttes først på de aller siste sidene. Boka er verdt å lese, spesielt sammen med noen man kan diskutere den med i ettertid, for her er det mye symbolisme og mange dypere nivåer å ta tak i.

– Denne boken handler om en bibliotekar i Vatikanet som finner noen gamle fortellinger fra middelalderen. Fortellingene, muligens inspirert av Decameronen, er korte men sammenhengende historier. Bibliotekaren finner etterhvert en parallell mellom historiene og hans eget liv. Hans leten etter en mening, en interesse, et brennende lys. Boken er til tider svært interessant, mens andre ganger blir den noe plump og forutsigbar. Stilen er hele tiden en slags middelaldersk/bibelsk bruk av språket: store ord og handlinger, satt i et visjonært lys. De 170 sidene går fort unna, men noen ganger blir det hele litt for pompøst. Likefullt anbefales boken, den er fin lektyre i sommervarme så vel som i høststorm

– Dette er en nydelig bok om kjærlighet og kunst. Denne boka er beviset på at det går an å skrive en dyp og vakker bok på få sider, det er en perle fra ende til annen. Språket er nydelig. På grunn av tematikken (vatikanet, fortidsgåter, gamle skrifter) burde virkelig denne boken få en solid oppsving etter Da Vinci-koden - det hadde i hvert fall vært forfatteren vel unt å få flere lesere på grunn av dette. Det sies at Claus Wiese ønsket å skrive bok, men ga opp prosjektet sitt da han leste farens manus. Det skjønner jeg godt. En så vakker og stilsikker bok ville det være vanskelig å toppe.

– En givende og gripende bok, som får leseren til å tenke selv. Ved bokens slutt sitter leseren igjen med en undrende, krevende og god følelse. Som det står i etterordet: "leseren vet ikke helt hva han har lest." Vi får innblikk i en bibliotekars utfordringer, og gjennom interesse og nyskjerrighet avdekkes gamle og glemte historier. Jan Wiese forteller om noe mer enn en biblotekars erfaringer fra Vatikanet i Roma. Gjennom små historier, og personers livshistorier, forteller Jan Wiese om sjalusi, hovmod, kjærlighet, popularitet og selverkjennelse.
Dette er absolutt en kjempegod bok, som bør leses. Den er kort, og en bruker ikke lang tid på å lese den. Og det er derfor ingen grunn til å la være. God lesing!

– Dette er en av de beste norske romanene jeg har lest. Den er poetisk skrevet og historien er briljant lagt ut. Den begynner småkonspiratorisk med Vatikanet, dets bibliotek og hemmelige saker, og tar derifra skrittet ut i en fascinerende fortellerrikdom som ikke kan unngå å bevege. Den spiller på hva ekte skjønnhet og godhet er, viser frem grotesk korrupsjon og hyller fortelleren mens den bretter ut en fortelling man aner konturene av tidlig i boken, men som man likevel føler på kroppen når den kommer frem til slutten.
Jan Wiese fortjener med denne boken status som en av våre fremste fortellere, og jeg anbefaler den til alle. Om man liker bøker, vil denne falle i smak.

– Dette er en bok som er intens fra start til slutt. Boken handler om en bibliotekar som jobber med en tekst som knyttes opp til mange problemer. Disse problemene er problemer som kjærlighet, sjalusi og misstro. Boken kunne omhandlet nesten elle mennesker selv i dag. Siden boken er bygget opp av flere korte historier virker det som boken er mye kortere enn det den egentlig er.
Når du først har startet å lese klarer du nesten ikke å stanse før boken plutselig er slutt. Dette er en bok alle burde lese for å innse at alle kan ha problemer i livet sitt, uten at det synes på utsiden.

– Denne boka er rett og slett fantastisk! Den er vakkert skrevet, fortellerkunst på sitt beste. Her blir middelalder og nåtid vevd sammen på den mest naturlige måte, og selv om boka ikke akkurat er en spenningsroman klarte ikke jeg å legge den fra meg særlig lenge av gangen. Det er ikke så viktig at denne boka får deg til å tenke - det blir viktigere at den får deg til å føle og oppleve. Dette er en sjelden bok, ikke mange klarer å skrive på en slik måte som Jan Wiese gjør her. En bok som må oppleves. Les den!

– Wiese har med denne romanen bevist sitt talent for skriving, såvel som et øye for nøyaktighet og detaljer. "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" står for meg som en roman uten sidestykke, av det jeg har vært borti av norsk litteratur. Språket er like presist som fortellingens oppbygging, og geniale er at leseren ikke forstår det briljante ved romanen før ved endt lesning. Fortellingen bygger opp en forvirring og nysgjerrighet som pirrer til videre lesning. Og når man tror man har forstått alt, viser det seg at man i realiteten ikke har forstått noen ting. Forleggeren oppfordrer i etterordet til repetert lesning av romanen, og jeg føyer meg inn i rekken. Den er kanskje ikke rik i sidetall, men rommer desto mer i skjulte budskap og symbolikk.

– En gripende bok om hverdagslivet til en biblotekar i Vatikanet. Boken tar opp mange problemer om kjerlighet, sjalusi og misstro, og kunne nesten like gjerne funnet sted i dag. Leseren blir engasjert til å tenke hva som skjer senere i boken og hva forfatteren mener med det han skriver. Boken har en overaskende slutt som gjør at du begynner å tenke over det du har lest om i boken og om noe av det kan appellere til deg selv. Når du først har begynt å lese er det vanskelig å stoppe med det første og plutserlig er boken slutt. Dette er en absolutt slager innen norsk litteratur.