– Underfundig bok hvor alle delene av en mentalt syk hovedperson til slutt smelter sammen til en helhet, gjengitt med klokskap og Bringværdsk varme for sine karakterer.. Anbefales..

– Bringsværd er min yndlingsforfatter, så jeg forventer mye når han skriver ny roman. Etter å ha lest "Kvinnen som var et helt bord alene" har jeg for første gang blitt skuffet. Romanen skildrer en buktaler innlagt på en psykiatrisk klinikk. Mesteparten av historien fortelles gjennom hans to buktalerdukker, som også er de han henvender seg til pleiere og psykiater med. Eller gjør han det? Etterhvert virker det mer og mer som om dukkene virkelig lever sitt eget liv. Slik stilles spørsmål mellom vårt skille mellom fantasi og virkelighet, og galskap og normalitet. Samme funksjon har bipersonene, viktigest å nevne er to pasienter som "tror" de er henholdsvis Elvis og St. Antonius. Et annet viktig poeng i boken er bordet hovedpersonen innreder til minne om sin store kjærlighet han aldri fikk. Slik blir også boken en sår fortelling om skyhet og lengsel. Det jeg synes svekker romanen er at Bringsværd blir mer og mer essayistisk i formen, noe som gjør at historien og særlig karakterene blir altfor forfatternære, det litterære blir tydelig på en måte jeg ikke syns virker. Derfor synes jeg dette er Bringsværds svakeste roman, men han er jo en strålende forfatter, så dette burde ikke skremme noen fra å lese boken!