Brock var i en mannsalder lektor. Som ung var han elsket av elevene. Men gløden avtok etter hvert. Mot slutten av karrieren ble han en beinhard ironiker. Som pensjonist og enkemann likte han best å skrive nekrologer og oppsøke statuer for å få til gode dialoger. Etter passerte åtti år blir Brock plaget av dårlig samvittighet. Velstand og trygghet har preget hele livet uten at han har lagt to pinner i kors for å dele av sin overflod med andre.
Løsningen blir en soningsferd av de sjeldne. Inspirert av Henri Barbusses roman "Ilden" drar Brock til åstedet for de verste grusomhetene under første verdenskrig. Han ønsker å vandre, berøre, delta og be om unnskyldning for sitt fravær fra lidelsen. En oldings aktive solidaritet med den krigen som overgår alle andre i meningsløshet må da bety noe?