Lignelsesboken er en åpen og undrende roman som foregår i et kjent landskap, der nye detaljer avdekkes. Den handler om hengivelse, besettelse, seksualitet, kjærlighet og religion.
Romanens aldrende forteller tenker at han burde forandre den minnetalen han holdt til Moren i menighetshuset.

Men rundt ham står en hel flokk av døende venner som advarer ham mot å forklare hvordan ting henger sammen, for eksempel det med kjærligheten. Og kvinnen i Larssonsgården? Hun på det kvistfrie furugulvet? Skal han nå skrive hva som egentlig skjedde? Farens notatbok, der noen av sidene er revet ut, den som er brent og borte. Plutselig dukker den opp igjen, mange år senere. Finnes det en sprekk i historien, der ting kommer til syne? Skal dette føyes inn i minnetalen? Og bli den kjærlighetsromanen han aldri trodde han skulle kunne skrive?

Denne romanen handler om Moren og Faren, om alle bøkene, og om det går an å komme til klarhet i hva som egentlig betyr noe? Fortellingen vokser og blir til en kjærlighetsskildring som springer ut av et møte mellom den unge 15-åringen og en eldre kvinne på det kvistfrie furugulvet i Larssonsgården. Der starter alt.









«Forfatteren går opp gamle stier og holder dommedag over seg selv og sin bakgrunn på uforlignelig mangetydig og innsiktsfull måte.»
Knut Faldbakken, VG









Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen



«Lignelsboken er en stor, mangfoldig og kraftfull roman, skrevet med ømhet, vemod og stille humor av en klok, gammel dikter som ennå søker svar på ubesvarte spørsmål i livet.»
Arne Dvergsdal, Dagbladet

«Hans bøker, særlig denne, virker sterkere enn mye annen nordisk litteratur (...) Enquist blander bibelsk høystil med rå realisme, gjengitt med dialektord fra Skellefteå, i et språk som synger, uten like i skandinavisk prosa.»
Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Det hele bæres oppe på selvfølgelig vis av Per Olov Enquists makeløse, lette prosa, hans skarpe iakttakelser og hans helt spesielle ømhet og omsorg for de mennesker og steder han skriver om. Det mye omtalte kjærlighetsmøtet, som unektelig har et lite blaff av noe sensasjonelt, blir noe ganske annet, noe eksistensielt, i denne kloke forfatterens skrift.»
Turid Larsen, Dagsavisen