Miraklene i Santo Fico

Hovedveien ble dessverre lagt langt unna denne avkroken i Toscana. Så langt unna at turistene som forviller seg hit, kommer ene og alene fordi de har kjørt seg vill. Enten fordi noen rampete barn har tullet med veiskiltene langs hovedveien eller fordi veiene er så smale at turistbussen, når den først har tatt av fra hovedveien, ikke kan snu før den endelig når piazzaen med den tørre fontenen i Santo Fico.

"Stemningen i boka er som den man finner
i filmer som Cinema Paradiso og Postmannen."

D. L. Smiths sjarmbombe av en fortelling begynner når Leo Pizzola vender tilbake til hjemtraktene. Hans plutselige avreise til Chicago 16 år tidligere er innhyllet i mystikkens tåke. Det er også den vakre enken Martas forunderlig biske mottakelse av Leo, hun som giftet seg med Leos bestekamerat Franco dagen etter at Leo dro. Og nesten samtidig med Leo kommer en busslast rødsprengte, britiske turister som selvsagt har rotet seg bort.

Frans av Assisi og fikentreet
Turistene bevertes i Martas etablissement Albergo Santo Fico. Leo og barndomskameraten Topo lukter penger, og sammen med landsbypresten, fader Elio, lokker de de opphetede og vinfylte turistene til landsbykirken hvor de kan presentere dem for et "ekte mirakel". Mirakelet involverer de meget døde levningene av et hellig fikentre samt en kirkefreske, ikke helt ulik noe som den store Giotto kanskje kunne ha malt. Fresken forestiller den hellige Frans av Assisi som hviler seg under fikentreet. Etter at Frans hadde hvilt seg under treet, begynte det på mirakuløst og voldsomt vis å bære frukt - et mirakel det koster turistene 500 000 lire å stifte bekjentskap med - det vil si høre det begavede fortellertalentet Leo legge ut om.

Dette sjelelige jordskjelvet etterfølges av et ekte jordskjelv som setter landsbyen fysisk - og beboerne mentalt - på skakke. Og en gammel vev av brustne hjerter, misforståelser, dydens kamp mot lasten (eller omvendt, alt ettersom), sviktende tro og hemmeligheter avdekkes. For hva er det med Marta og Leo? Og hva er fader Elios utilgivelige synd?

"Miraklene i Santo Fico er smaken,
lukten og følelsen av Toscana."

Tårer og latter
Stemningen i boka er som den man finner i filmer som Cinema Paradiso og Postmannen. Du skal være bra forherdet om du ikke kjenner det snøre seg i halsen når disse menneskenes skjebnefelleskap etter hvert trer klarere fram for deg, som riktig belyste fresker. Men intet italiensk patos uten at du også blir drevet inn i fnisingen, når det er som tristest. Det kløner seg fort til for våre skakke og underfundige helter og heltinner, sterke og rike personligheter som limer seg fast på netthinnene våre og som lever i oss også etter at bokas siste setning er lest.

Miraklene i Santo Fico er smaken, lukten og følelsen av Toscana. Å åpne sidene i denne boka er å slippe Toscanas sol ut - og inn for å varme hjertet. Og du kommer til å lære deg et og annet nyttig triks for å selv bli i stand til å finne miraklene. Ikke det iscenesatte fusket, men miraklene som innebærer en gjennomgripende forandring for deg som menneske. For grunnen til at så få av oss opplever mirakler, er at vi stort sett leter etter dem på de gale stedene.

Presentert av Børge Skråmestø,
tekstforfatter og filandsskribent