– Jeg lånte denne lydboken hos moren min, og den falt raskt i smak. Edvard Hoem forteller historien om sine foreldres oppvekst og voksne liv. Om faren som jobbet som predikant og reiste rundt på sykkel i Gudbrandsdalen og dalførene rundt. Om tæring på sanatoriet ved Molde. Om moren som fikk barn med en tysker, men som var så heldig at Edvards far tok seg av henne og giftet seg med henne likevel. Faren ble presset til å ta over familiegården, og fikk dermed ikke gifte seg med henne han egentlig ville ha, fordi hun også var odelsjente. En flott historie.

– "Mors og fars historie" er en flott bok. Edvard Hoem forteller om livet til foreldrene sine. Både som barn og voksne. Han husker selv at han stilte moren et spørsmål, om hun var glad i faren da de møttes. Tilbake får han at det var hun ikke, men hun ble det etterhvert. Vi får høre om farens kall som misjonær i rundt i Gudbrandsdalen. Om hvordan han ble presset til å overta familiegården, og giftet seg med jenta som hadde fått et barn med en tysker. Boken gjenspeiler både lykke og fortvilelse i etterkrigstidens Norge. Kan absolutt anbefale å lese denne boka.

– Ideen bak denne boken interesserte meg umiddelbart; den kjente norske forfatteren Edvard Hoem ønsker her å dikte seg inn i sine foreldres livshistorier. Dette krever mot, vilje til selvransakelse, og vilje til å stikke hodet frem. Når han i tillegg skriver på et herlig, frodig nynorsk, så blir denne romanen til en moderne klassiker for meg. I tillegg hjelper det på at foreldrene til Hoem sine liv på mange måter var (i hvert fall i denne, uunngåelig høyst subjektive fremstillingen) særdeles interessante. Hoem skriver slik at man begynner å bry seg om hovedpersonene, identifisere seg med dem, og leve seg inn i de valgene de står overfor. En moderne norsk klassiker.

– Denne boka gjev oss eit innblikk i Edvard Hoem sin eigen oppvekst. Boka tek føre seg historia åt mora og faren hans, og korleis deira stiar møtte kvarandre. Boka er skrive på ein lett nynorsk, som gjer at det ikkje er eit strev å ta den fram. Innhaldet i boka er særs interessant, og for meg personleg var det særskild innblikket i far hans sitt tilvære som var det mest interessante. Han reiste rundt som forkynnar, og boka gjev oss eit levande innblikk i det levande kristenlivet som var i Gubrandsdalen og på Møre rundt krigen. Viss du vil lesa ei bok om korleis det var å leva i Noreg for 60 år sidan vil eg sterkt oppmoda deg til å lesa dette mesterverket!

– Et enkelt spørsmål stilles av et barn - og han får et ordentlig svar tilbake. Nei, moren var ikke glad i faren hans da de traff hverandre, men ble det etterhvert. Det er Edvard Hoem som er barnet, og han husker seg selv der han satt med moren på kjøkkenet og svaret moren ga ham, ærlig og likefrem. Barnets undring og svaret han får, har en historie i seg, og den skal fortelles, diktes og huskes. Han husker og dikter, og når han ikke vet og ikke husker - sier han at han dikter - og vi får en diktet bit som er med på å forklare ulike sider av historien. Og når han dikter og sier at han dikter - at det er slik han tenker seg at noe kan ha hendt - setter han seg selv inn i de andres liv - morens og farens - og sier: sånn kan de ha tenkt, slik kan det ha vært. Og med dette lykkes han å formidle en intens varme og oppriktighet overfor menneskene han forteller om. Han setter seg i deres sted - tar på seg deres klær en stund. Og sier: dette ville jeg ha tenkt, dette kan også de ha tenkt.

– Jeg valgte å "lese" denne boka som lydbok. Og FOR en bok! Det er ikke ofte jeg synes det er en fordel at forfatteren selv leser, men her kunne jeg ikke tenkt meg noen andre! Det faktum at nettopp Edvard Hoem leser, løfter boka enda høyere. I tillegg er det et pluss at den er skrevet på nynorsk, fordi dette ganske enkelt gjør den poetisk. Dette er en modig bok. Hoem skriver om sin egen families dypeste hemmeligheter. Spesielt det han forteller om sin far, som ble presset til å overta odelsgården - noe som gjorde at han måtte gi slipp på den kvinnen han elsket og hadde lovet en fremtid - og måten moren hans spilte ham ut, gjorde inntrykk på meg. Forfatteren selv prøver å forstå sin farmor, og fordømmer henne ikke. Dette er styrken i boka, dvs. den manglende fordømmelsen av mennesker som handlet på en måte som var naturlig i sin tid, men som i dag ville vært ansett som pur egoisme. Jeg fikk lyst til å lese flere av Hoems bøker etter denne boka.

– Noen generasjoner tilbake ble folk stilt på valg. De tok sin beslutning og stod for dem - livet ut. Edvard Hoem skriver historien om sin mor og sin far og hvilke valg de stod ovenfor. Det er en historie som beskriver både et miljø og en livsstil. Han beskriver en tid i vår nære historie som preger oss som lever i dag. Er det konsekvensene av de valg våre foreldre tok i etterkringsårene som gjør at vi som skulle legge grunnretningen for våre liv mot slutten av tusenåret, fikk problem med å velge? Edvard Hoem skriver om tro, både på Gud og mennesker. Han skriver om en kjærlighet som begynner med respekt og som sakte vokser seg frem. Slikt blir til kjærlighet som varer livet ut. Han skriver om valg og konsekvenser, skremmende lesning for mange i dag. Det er en av de bok jeg kjenner meg igjen i, det er an annerledes bok og en av de beste jeg har lest.

– Denne boka kunne på mange vis handla om mine besteforeldre. Slik vart denne forteljinga for meg eit dykk inn i ei fortid eg har høyrt mykje om - barndommens 'gamle dagar'. Og boka skuffar ikkje - Hoem skildrar som vanleg så godt at ein kan kjenne støvet i munnen der Knut Hoem syklar langs vegen, og høyre skrapinga av pennen når han noterer preikene sine i notisboka. Det er ei pietistisk kultur me får innblikk i. Likevel vil eg slett ikkje seie at han er livsfornektande og trist, for her er mykje glede og von òg. Dessutan humor - ikkje direkte og tydeleg, men halvvegs gøymt i episodar og ordvekslingar. Denne boka vil eg særleg anbefale til alle oss som ikkje har opplevd dei tiåra som er omtala - ho gjev mykje innsikt. Når det er sagt, får ein kanhende endå større utbyte av boka viss ein faktisk har opplevd tida - då har ein breiare referansramer, og kan nok i større grad setje seg inn i handlinga.

– Dette kan være en biografi om faren og mora til Edvard Hoem. Det kan også være en subjektiv historie plassert i ett stykke norsk historie. Men det er en roman om motgang og medgang, og aller mest en gripende fortelling om mennesker i en annen tid. Mora til forfatteren fikk barn med en tysker, og dette er en hendelse som ofte ikke endte vel, hadde det ikke vært for bedehusmannen og gårdeieren Hoem. Edvard Hoem selv leser denne flotte boka og åpner opp for en verden mange har glemt. Dette er en bok jeg ikke angrer på at jeg fikk med meg. Romantisk og flott!