Et av kriteriene for litterær kvalitet har alltid vært at leseren på et eller annet vis blir rammet av det han eller hun leser. Men i de siste års storsamtale rundt den såkalte virkelighetslitteraturen har dette blitt litt forandret. To av spørsmålene som blir diskutert er: Hvor tett opptil faktiske personer kan en forfatter tillate seg å skrive? Og hvilken rett har disse faktiske personer på beskyttelse fra å bli skrevet om? Hvor går grensene, helt enkelt, hvis det skal finnes grenser. Anders Bortnes «Sannhetene» er et litterært tilskudd til denne samtalen. En levende og sår fortelling om en fortelling om en faktisk person.

Eller?