– "Skråninga" er den klart sterkeste romanen jeg har lest av Carl Frode Tiller. Vi møter en mann som er innlagt på psykiatrisk avdeling med en kriminell bakgrunn han selv ikke kan gjøre rede for. Gjennom romanens oppbygning får vi glimt for glimt tegnet et bilde av en brutal barndom og hvordan den har formet hovedpersonens psyke. Historien er grusom og realistisk, samtidig skildres hovedpersonen på en slik måte at man likevel får sympati med ham og til en viss grad kan forstå hans handlinger. Romanens oppbygning er drivende og engasjerende, og boka er svært vanskelig å legge fra seg. Språklig er den en fryd å lese.

– Dette er ikke lydboken du velger når du skal ligge og sløve på stranden eller når det du trenger bare er en rask virkelighetsflukt. Til det er romanen alt for sterk og vond. Men den gir så mye mer enn det mange av de vanlige pageturnerene gjør. Dette er en historie som griper deg i sjelen og som sitter der lenge etterpå. "Skråninga" er Carl Frode Tillers debut, og han vant flere priser for den. Vi møter en ung mann som sitter innesperret på en psykiatisk institusjon. Han blir oppfordret til å skrive, og det er gjennom tekstene hans vi skjønner hva som har skjedd. Det er det psykologiske møtet som både skremmer og vekker empatien i oss. Godt språk. Boka er tung, men det er fordi det som har skjedd er så vondt.

– For en forfatter Carl Frode Tiller er! Og for en debutroman dette er! Boken er tidvis meget tung å lese, i sin mangel på form og i de smertefulle opplevelsene hovedpersonen gjennomgår. Tiller er en psykologisk mester, og i denne boken tegner han et ubehagelig bilde av hvordan ublide omstendigheter kan ødelegge et menneske fullstendig. Det gjør vondt å lese, men ved å gå gjennom opplevelsen lesingen er, tror jeg faktisk at leseren kan utvikle sin empati. Et syngende, kraftfullt språk gjør sitt både for at det blir tungt å lese denne boken og for at leseren faktisk holder ut. Ikke en bok for stranden, men sterkt anbefalt for den som vil utvide sin horisont!

– Romanen skildrer en manns oppvekst og hvilke hendelser som har formet han til den voksenpersonen han er i dag. Tiller har valgt å la hovedpersonen vekselvis fortelle oss opplevelsene selv gjennom beskrivelser i "eg-form", og gjennom skildringer av sin far, da i "han-form". Å bruke teknikken mellom disse to synsvinklene likte jeg godt, historiene trådte levende frem slik. Tiller er original både i komposisjon og språk - imponerende bra skrevet! Romanen skifter stadig spor, fra en fortelling til en annen, noe som er elegant gjort ved naturlige assosiasjoner. Hovedpersonen sitter på en psykiatrisk institusjon og skriver ned skjellsettende episoder i livet sitt. Tankene hans springer fra en hendelse til en annen, han klarer ikke å holde dem fast til endes - noe som forsterker leserens opplevelse av å høre livshistorien til en forvirret, sliten og psykisk syk mann, en mann med en sterk lengsel etter kjærlighet. Tiller bruker gjentakelser både språklig og innholdsmessig - noe som hever boka ytterligere. Tiller klarer hele tiden å holde spenningen i boka oppe og historien er skremmende troverdig. Karakterportrettene er virkelighetstro og historien som fortelles er sterk og tankevekkende! Dette er en roman som skiller seg fra mengden - anbefales på det varmeste!

– Her er en annerledes og overraskende roman som bør gi de aller fleste noe å tenke over. Vi møter en hovedperson som ikke har fått noen lett start på livet, og dette kommer til å påvirke ham videre på mange måter. Historien fortelles springende, som en lang rekke assosiasjoner som griper tak i hverandre, men som tilslutt danner en helhet. Melankolsk og mange triste skjebner, men likevel forekommer det lyspunkter, håp og til og med litt humor mellom linjene. Carl Frode Tiller skriver med god innsikt i menneskesinnets irrganger, og får oss på en forbløffende måte til å forstå sammenhengen mellom enkelthendelser i fortiden, og hovedpersonens skjebne.