Sommeren med Balder

1. mai skriver meg, som jeg skriver 1. mai: Gamle frukttrær drøyer det litt, men ellers står eple, plomme, morell og kirsebær i full blomst. Dina og jeg sitter i hagen med kaffe, Balder mellom oss. Han er en stor hund, rasebeskrivelsen sier gigantisk - en einstøing og en stabeis, men nå ligger han rolig og lar seg villig klappe. Dina plukker en flått fra skallen hans. Flagget duver i lett vind. I halv ni-tida begynner sola å varme, og Moroklumpen, Lillegutt, Storebjeff eller hva vi for øyeblikket kaller beistet, tusler inn i skyggen under en busk hvor flåtten garantert spretter. Det rapporteres om store russiske tap i Ukraina. Brorparten av kanonføden er fattige unge menn fra tilbakeliggende strøk.
Vi bor nest innerst i en blindvei. Tomta stiger stupbratt opp i nordvest, og øverst på klippen står et blått hus. En fotball har trillet ned i hagen fra tibarnsfamilien der oppe. Jeg plukker den opp og legger den utafor gjerdet. Balder gjør plutselig voldsomt. Som maremma er han avlet fram for å vokte småkveg mot ulv, bjørn og ørn, og han finner seg ikke helt til rette i rollen som ørkesløs selskapshund. Men plutselig faller villbassen til ro, stiller seg logrende på to bein ved gjerdet og sjarmerer enhver som tør klappe den smilende kjempen.