– Eg har lese den nyaste boka til Erlend Loe, Stille dager i Mixing Part. Boka kom ut i 2009 og er skriven i typisk Loe-stil. I boka møter vi Nina og Bror Telemann på ferie i Garmisch-Partenkirchen, eller «Mixing Part» som han likar å kalle det, til stor irritasjon for Nina. (Namnet kjem elles av ei maskinomsetjing som tyskarane dei bur hjå, gjorde.) Store delar av boka er forma som dialogar mellom Telemann og Nina, og det er ikkje alltid like lett å skjøne kven som seier kva, men det er kanskje litt av meininga? Samtalane og hendingane er, som vanleg hjå Erlend Loe, rimeleg sprø og surrealistiske. Ho elskar Tyskland, medan han er svært oppteken av teater og fjernsynskokken Nigella, og dette vert det konflikt og rare situasjonar ut av. Det er gjennomgåande morosamt, og Loe klarer iallfall å fange mi merksemd med bøkene sine. Han representerer noko anna og kanskje mindre høgtideleg enn mange andre bøker. Stor litteratur vil det vel aldri verte, men er det eigentleg så farleg? Det er god lesnad og held til terningkast fem.

– Leste Loes siste roman i løpet av få timer. Det var fort gjort, for å si det sånn. De 204 sidene består for det meste av dialog i form av korte setninger, og ofte bare enkeltord. Av og til kan dialogen være litt uoversiktelig. Romanen er skrevet med humor og det er mange morsomme episoder. Loe skildrer forholdet mellom Bror og Nina Telemann på en morsom måte. Likevel synes jeg det blir for tynt. Jeg mener det er ille at denne boken koster over tre hundre kroner. Du kan enkelt gjøre deg ferdig med romanen i løpet av en kveld, og derfor synes jeg underholdningsverdien er ganske liten. Jeg kjøpte boken "usett" som en trofast leser av Loe, men i ettertid ville jeg nok ventet på paperbackutgaven eller lånt den på biblioteket.

– Mens Henry Miller skildret sine stille dager i Clichy har Erlend Loe lagt handlingen til Garmisch-Partenkirchen. Loe har funnet ut at oversettingsprogrammer på nettet ofte kan avstedkomme morsomme vrier. Her er det nevnte Garmisch-Partenkirchen som oversettes til Mixing Part Churches. Humoren i resten av boka er på samme nivå som dette - slikt man trekker på smilebåndet av om en kollega nevner det ved lunsjen, men ikke noe man syns fortjener en hel roman. Hovedpersonen Telemann jobber ved teateret og fantaserer om å skrive selv. Mye av fantaseringa foregår mens han sitter på do med konas elektriske tannbørste. Kanskje er det Telemanns teaterdrømmer som gjenspeiles i at mye av romanen består av replikker mellom han og kona. Heldigvis står det veldig lite på de fleste sidene, så boka er i det minste fort lest.

– Erlend Loes nye bok "Stille dager i Mixing Part" er en litt uvanlig bok, men likevel umiskjennelig Erlend Loe. Boka er nesten en ren dialogbok hvor handlingen foregår i Tyskland der ekteparet Telemann med tre barn har leid feriehus av familien Bader. Fru Nina er oppglødd over Tyskland, mens herr Telemann er alt annet enn fornøyd og benytter alle samtaler til å harselere med landets nære nazistiske historie. I tillegg synker han ned i alkoholens trøstende verden, mens han dagdrømmer om å bli TV-kokka Nigella Lawsons elsker(!) Vi kan røpe at Nina litt overraskende blir sin tyske husvert herr Baders elsker og da tipper det helt rundt for stakkars Telemann. To enkeltscener jeg aldri vil glemme er Telemanns fjelltur med nettopp herr Bader, og ikke minst Telemanns lynsnare visitt i London for å finne Nigella. Humoren blir villere i takt med Telemanns alkoholinntak. Artig!