Heidi Linde: Talte dager

Talte dager

roman

Heidi Lindes nye roman er en real sidevender om kjærlighet, død og tap [...] Linde er en mester i å skrive lett og underholdende, uten å bli platt og endimensjonal. Hun er også god på fremdrift og plott, så god at jeg slukte Talte dager på rekordtid.

, VG
Liv Karin mister besinnelsen overfor tenåringsdatteren Kaja, uten å vite at ordene som faller mellom dem skal bli de siste. I romanen Talte dager er dette skildret med stor varme og innsikt av Heidi Linde. Les mer
Vår pris: 332,-
Spar: 47,-
Veil. pris: 379,- (Innbundet)

Fri frakt!
Leveringstid: Sendes innen 1 virkedag

Hovedbok i Bokklubben Nye Bøker
Utsendelsesuke: 2. Avbestillingsfrist: 27. desember

Om boka

Presentert av Børge Skråmestø, forfatter

At dagene er talte, behøver ikke bety at alt går i oppløsning. Det kan også bety at noe faller på plass.

Du har kanskje hørt om «seks grader av separasjon»-teorien? Den om at ingen mennesker er mer enn seks ledd fra hverandre? Altså. Du kjenner noen som kjenner noen, seks ganger, til du kommer til Meryl Streep, Kim Jong-un eller Dalai Lama. Nå handler ikke Talte dager om denne teorien eller om filmstjerner, diktatorer og åndelige fyrtårn. Tvert i mot.

Dette er motsatsen: Hverdagsmennesker med «én grad av separasjon». Om en håndfull personer som befinner seg i et tett og hverdagslig felleskap som skal utvikle seg til et skjebnefellesskap. Ganske raskt, i denne ekstremt velkomponerte, ladede og mettede romanen, aner vi konturene av en vev i dette fellesskapet av uante forbindelser.

«Heidi Lindes nye roman er en real sidevender om kjærlighet, død og tap [...] Linde er en mester i å skrive lett og underholdende, uten å bli platt og endimensjonal. Hun er også god på fremdrift og plott, så god at jeg slukte Talte dager på rekordtid.»

Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG 

Ordene som falt
Forfatteren Heidi Linde sparer ikke på kruttet og kliner til allerede i åpningsscenen. Det er denne scenen som læreren Liv Karin, hver dag, så lenge hun lever, skal vende tilbake til.

Vi er i Vik i Sogn. Det er der det meste av handlingen utspiller seg. Liv Karin har stått tidlig opp for å lage frokost til datteren Kaja, som går på skole på Voss og skal reise. Kaja er bare sur. Liker ikke rundstykkene. Liker ikke kakaoen. Ser ned i telefonen når moren snakker. Men til slutt ser Kaja endelig opp og sier rolig til moren: «Du har lagt på deg jævlig mye i det siste, er det overgangsalderen?» Liv Karin eksploderer og feier maten av bordet. Kaja kler på seg. Moren sier at hun ikke trenger å komme tilbake. Kaja svarer: «Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit?» Det er de siste ordene de noensinne skal si til hverandre.

«Heidi Linde viser enda en gang at hun stiller i særklasse som ubehagelig troverdig skildrer av den norske hverdagens mange triste, men også håpefulle aktører.»

Turid Larsen, Dagsavisen 

Ulykkelig lykke
Romanen myldrer av mennesker. Det er Ingeborg som tar en master i antropologi i Bergen, men som nå er hjemme hos moren. Jonas er turnuslege. Han har jobbet på Legevakten i Oslo, men har slått opp med kjæresten, og (av grunner jeg ikke skal røpe her) tatt seg jobb som turnuslege i Vik. Jonas bor på en hybel som han leier av Liv Karin. Ganske tidlig i boka møtes Jonas og Ingeborg helt tilfeldig, i en bilulykke ved fergeleiet. Og så er det selvsagt Lykke, datteren til alenemoren June. Lykke er et mobbeoffer. Av alt på jord ønsker hun seg en søster, og hun vet hvem både faren og søsteren er ...

«En velkomponert hverdagstragedie med spredte gløtt av sol.» 

Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

Flukt, hemmeligheter, kjærlighet
Talte dager er en skikkelig spennende pageturner og så umulig å legge fra seg at den omtrent må fjernes fra hendene med kirurgi. Da jeg leste den, tenkte jeg at det var som å sluke en knallgod tv-serie. (Her må jeg legge til at Linde er utdannet manusforfatter fra filmskolen på Lillehammer.) Selv om forfatteren er en intrigenes mester, oppleves boka som ukonstruert, uforutsigbar og nær. Eller for å si det litt enkelt: Linde vet hvordan helt vanlige mennesker har det, og hvordan de kommer seg gjennom dagene, også de talte. Det er en roman som vi alle kan kjenne oss selv igjen i. Den handler om flukt, utenforskap og lengsel. Om hemmeligheter, kommunikasjonssvikt og kjærlighet. Men først og fremst handler Talte dager om hverdagene, og at de ikke er så hverdagslige som vi kanskje tror. For det er i hverdagene, her og nå, at livet ditt og livet mitt blir til virkelighet. 

 

Fakta

Intervju

- Noe skal sitte igjen i leseren når boka lukkes

Selv om handlingen i Talte dager er lagt til Vik i Sogn, hvor farsslekten til Heidi Linde kommer fra, tror hun ikke at noen der kommer til å føle seg støtt eller truffet. 

Intervju: Børge Skråmestø

Heidi Linde. Foto: Jo Michael

- Når jeg tenker Linde, så tenker jeg feelgood. Det er selvsagt en god porsjon feelgood i Talte dager, bare så det er sagt, men det er også et mørkt drag over den. Opprivende er den, også. Aner vi en vending i forfatterskapet ditt?

- Jeg ønsker å skrive bøker som er tilgjengelige og vil gjerne underholde, men det er samtidig viktig for meg at det er noe mer der; et alvor, en sårhet, noe som skal sitte igjen i leseren når boka lukkes. I tidligere utgivelser som Norsk sokkel og Nu, jävlar har jeg nettopp etterstrevd et slik ideal, uten at jeg vet om feelgood er riktig betegnelse. I årets bok går jeg helt klart inn i et mørkere landskap, men som tidligere ligger fokuset på det hverdagslige og gjenkjennelige. Dessuten er det håp her. Det har vært viktig for meg; at selv om det som skjer i boka er nådeløst og  ugjenkallelig, så ligger det håp for karakterene jeg skriver om. Ikke minst i de nye relasjonene og forbindelsene som oppstår mellom dem.

- Hvorfor Vik på Vestlandet? Og en dash Finland?

- Jeg ønsket å legge handlingen til et lite sted, fortrinnsvis et sted jeg kjenner godt. Faren min er vokst opp i Vik og jeg har vært der mye gjennom hele oppveksten, vi har fremdeles huset etter besteforeldrene mine. Vik passet også bra fordi jeg trengte et fengsel. Det finske var ganske tilfeldig. Jeg visste at Kaja trengte et spesielt etternavn, fordi hun skulle bli gjenkjent av halvsøsteren sin på etternavnet, og mens jeg var i tankeprosessen rundt dette, kom jeg tilfeldigvis over en dokumentar om Finland om begrepet sisu. Det gikk rett inn i universet mitt, og dermed ble faren til Kaja til halvt finske Magnar Manninen.

- Vik er ikke en stor kommune. Hvordan forholder du deg til at noen kan komme til å kjenne seg igjen, eller føler at de gjør det? 

- Jeg bruker ingen levende modeller og tror ikke noen kommer til å føle seg støtt eller truffet. Jeg håper heller å ha løftet fram de vakre sidene ved Vik, som naturen, fjorden - og den kjempegode kaffen som de serverer på Meieriet!

- Du er utdannet manusforfatter. Hva betyr det for skrivingen din?

- Som manusforfatter er jeg vant til å tenke på hvordan jeg bygger opp en historie, en struktur, uten at den er påtrengende. Dette tar jeg helt sikkert med meg også i det skjønnlitterære. 

- Blir dette en tv-serie? 

- He, he! Du er ikke den første som spør. Jeg ser jo at dette er en historie med en tydelig motor eller «drive», satt i et visuelt spenstig miljø. Så vi får se. 

- Den første romanen din kom i 2002 og heter Under bordet. Denne her begynner på bordet, eller kanskje ved bordet eller over bordet. Aner vi et hemmelig budskap her? 

- Her har nok du sett noen linjer som ikke jeg har registrert - det er jo noe av det interessante ved lesernes egne tolkninger. Akkurat dette med «bord» er nok en tilfeldighet, men samtidig er det en hverdagslig rekvisitt, og hverdag står sentralt i egentlig alt det jeg skriver. Ofte tenker jeg at det ligger mye eksistensielt skjult - eller kanskje til og med temmelig åpent - i det trivielle, og i hverdagen ligger det mye som dirrer; drømmer og tilkortkommenhet, lengsler, skuffelser og mestring - alt dette som er gull å dukke inn i for en forfatter.

 

Om forfatteren

Heidi Linde (f. 1973) har gått på forfatterstudiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra filmskolen på Lillehammer. Hun debuterte med barneboka Myggstikk i 1998, og i 2002 kom den første romanen, Under bordet. Anmelderne har vært samstemte i sin begeistring: Heidi Linde blir beskrevet som en norsk Nick Hornby, en Jonathan Franzen, en kvinnelig Lars Saabye Christensen.

Utdrag

 

Medlemsblad

 

Anmeldelser

Heidi Lindes nye roman er en real sidevender om kjærlighet, død og tap [...] Linde er en mester i å skrive lett og underholdende, uten å bli platt og endimensjonal. Hun er også god på fremdrift og plott, så god at jeg slukte Talte dager på rekordtid.

, VG

En velkomponert hverdagstragedie med spredte gløtt av sol.

, Dagens Næringsliv

Stillferdig roman med eksplosive undertoner.

, Dagbladet

Heidi Linde viser enda en gang at hun stiller i særklasse som ubehagelig troverdig skildrer av den norske hverdagens mange triste men også håpefulle aktører.

, Dagsavisen