– Nikolajs far jobbet på arkitektkontoret som tegner Rykkins nye og ruvende bebyggelse, så det var med sterk tro på et godt liv at familien flyttet inn i 1972. Men fellesskapet som skulle blomstret så fint i den nøye uttenkte sovebyen, ble aldri noen realitet. "Teori og praksis" er en vakker og trist oppvekstskildring fra en drabantby som ikke virket helt etter intensjonene. Det er en personlig beretning om kulturradikalernes forventninger og tap, om pønkens energiske, umålrettede opprør, om rus og galskap. Men sterkest er kanskje skildringen av et sårt far og sønn-forhold. Uansett er det en bok som beveger, og som gir et levende bilde av 1970-tallet. Jeg likte boken svært godt, og anbefaler den gjerne.

– Nikolajs far er arkitekt, og det var han som tegnet bygningene i drabantbyen på Rykkinn. Faren hadde drømmer om at det å leve i en drabantby skulle bestå av idyll - og bidra til utjevning av sosiale forskjeller mellom folk. Nikolajs far er ikke som andre fedre. Selv om han er betydelig eldre enn kompisenes fedre, mener Nikolaj at han likevel er yngst ... oppe i hodet sitt. Mens andre fedre er såkalt ansvarlige, er Nikolajs far sammen med guttene og leker med dem. Og han er i sannhet av den frilynte typen. Nikolaj elsker faren sin, mens moren har en temmelig anonym birolle i livet hans. Faren vet alt og kan alt. Dette tenker Nikolaj ... helt til han kommer i tenårene og gjør opprør. Men uansett hva Nikolaj finner på - han blir punker, spiller bråkete musikk etc. - klarer han aldri å vippe faren av pinnen. Han tar nemlig alle sønnens påfunn med en irriterende stoisk ro. Etter hvert går det ikke like bra med alle kompisene til Nikolaj. En del av dem bukker under og dør av narkotikamisbruk. Kanskje drabantbylivet ikke var så bra likevel?

– Denne boka er fakta og fiksjon på én og samme tid, det er en selvbiografi og det er en roman. Som seksåring flytter Nikolaj og familien til den nye drabantbyen Rykkin, som er selve bildet på den nye måten å leve på. Ikke alt blir slik som faren har lovet Nikolaj på forhånd; i stedet for ren idyll, er det mange ting ved det nye stedet han ikke helt kan forstå og venne seg til. Boka gir absolutt ingen fordelaktig beskrivelse av oppveksten i en drabantby i 70-åra, men det er ikke bare det det handler om. I tillegg til å skildre en oppvekst, full av både glade og vonde stunder, tar forfatteren i stor grad opp spørsmålet om hva som er virkelig og hva som er innbilning. Hvordan vet vi i ettertid hva vi opplevde og hva vi bare tror vi husker at vi opplevde? Og når man ser boka i dette perspektivet, og ikke som en ren oppvekstskildring, blir den litt mer interessant.

– Teori og praksis tar på ulike måter, og på flere nivåer, opp forholdet mellom det som en gang faktisk hendte, og vår erindring om det som hendte, det vi husker når vi ser tilbake. Hva er forholdet mellom fiksjon og virkelighet? Kan en selvbiografisk beretning inneholde elementer av fiksjon? Hvordan skal en som leser forholde seg til dette? Store deler av handlingen utspiller seg (naturlig nok) som et tilbakeblikk. Det handler om Nikolajs barndom, om fremveksten av drabantbyer omkring Oslo, og om det å føle seg annerledes enn andre i et lokalsamfunn som har et overordnet fokus på likhet. Historien har, i tillegg til en rammefortelling, flere fotnoter som på ulike måter omhandler (blant annet) erindringens mulighet og begrensninger. Selve handlingen kan i begynnelsen virke litt kjedelig, men det tar seg raskt opp.

– Boken er lagt til den nybygde drabantbyen Rykkin, og siden stedsangivelser og navn er korrekt gjengitt, virker romanen nesten dokumentarisk i formen. Faren til hovedpersonen er arkitekt bak drabantbyen og har tro på denne som prosjekt, og handlingen dreier seg om hovedpersonens forhold til faren, forholdet til drabantbyen og forholdet til punken. Punken blir hovedpersonens redning ut av det han synes er drabantbyens mislykkede prosjekt. Min kritikk mot boken er at den bruker forslitte klisjéer om drabantbyen og kun ser på den som noe negativt, i stedet for å se den som et sted der folk fikk tak over hodet, og nærhet til skole, jobb og butikk.
Frobenius selv, samt komiker Harald Eia kommer jo begge fra denne drabantbyen, så så ille kan det vel ikke ha vært å vokse opp der? Skulle ønske at forfatteren hadde sett på seg selv og drabantbyen med litt mer ydmykhet - han er kanskje der han er i dag på grunn av drabantbyen, ikke på tross av?

– Det som kanskje gjør denne boken så interessant, er det faktum at man hele tiden under lesningen sitter med en følelse av å bli brakt inn i en virkelig verden. Det er Nikolaj Frobenius som selv er hovedpersonen i sin egen selvbiografiske roman. Dette er i så måte en bok som passer perfekt inn i vår realityverden der ingen ting skal holdes skjult. Fortellingen om oppveksten og om familien er god, den egner seg med andre ord som en roman.
Noen ganger blir man imidlertid sittende igjen med en følelse av at Frobenius legger inn litt fri diktning, bare sånn for å gjøre historien enda mer fascinerende for leseren. Det han uten tvil har klart med denne boken, er å lage god litteratur av sitt eget liv.

– Nicolajs eksentriske, radikale og velmenende far tar med seg familien og flytter til den nyetablerte drabantbyen på 70-tallet. Men den sosialdemokratiske drømmen blir ikke helt som forventet, og oppveksten på Rykkin blir ikke bare smertefri. Frobenius har skrevet en annerledes oppvekstskildring og et viktig tidsbilde. Ikke minst handler det om et helt usedvanlig forhold mellom far og sønn. Til tross for livets mange vanskeligheter, er Nikolajs historie fortalt med masse overskudd, humor og varme. Historien du møter river deg med og føles virkelig og sann. Det er knakende god litteratur, og en roman jeg virkelig satte pris på å lese. Anbefales.

– Nikolajs far jobbet på arkitektkontoret som tegner Rykkins nye og ruvende bebyggelse, så det var med sterk tro på et godt liv at familien flyttet inn i 1972. Men fellesskapet som skulle blomstret så fint i den nøye uttenkte sovebyen, ble aldri noen realitet. Teori og praksis er en vakker og trist oppvekstskildring fra en drabantby som ikke virket helt etter intensjonene. Det er en personlig beretning om kulturradikalernes forventninger og tap, om pønkens energiske, umålrettede opprør, om rus og galskap. Men sterkest er kanskje skildringen av et sårt far og sønn-forhold. Uansett er det en bok som beveger, og som gir et levende bilde av 1970-tallet. Jeg likte boken svært godt, og anbefaler den gjerne.

– "Teori og praksis" er denne bokhøstens definitive høydepunkt. Det er en historiebok med svært interessante innspill i debatt omkring arkitektur og i hvilken grad man kan konstruere et samfunn. Det er en biografi, men også her er den ukonvensjonell. Frobeius tar på flere vis et oppgjør med "den ensidige aktør"-perspektivet som må sies å være hegemonisk i norsk kontekst. Frobenius har gitt oss det vi kan - eller rettere sagt "må" - kalle en mentalitetshistorie; familien er, om ikke like sentrale, så iallfall nesten like viktige som hovedpersonen selv. Sosiale strukturer dannes ikke i vakuum, noe Rykkin-oppveksten er en stadig påminnelse om. Men dette er ingen metabiografi eller -roman. Disse tanker oppstår hos den leser som leser enhver bok som befnner seg i krysningen mellom romanen, biografien, mentalitets- og bygdehistorien. Resultatet er hybrid, men boken kompromisser ikke: forfatteren makter gjennom hele beretningen å holde liv i de forskjellig perspektiver. På den måten er de både enkeltdeler som kan tolkes autonomt i ulike lesestrategier, og deler av en helhet. Stilig omslag trekker også opp - boken skal da ta seg godt ut i hylla. I det hele tatt: tommel'n opp!

– Det er svært fristende å sammenligne denne boken med Christensens Beatles og Bly. Men i Teori og praksis er det i drabantbyen på 70-tallet handlingen foregår, og det er pønken med Sex Pistols som er musikken det lyttes til. Man får med en gang en advarsel om at dette er blanding av fakta og fiksjon, og det er ikke bare leseren som kan undres på hva som er sant og hva som er oppspinn, men hovedpersonen selv ser ut til å ha problemer med å skille ut hva som er virkelighet. Og det er kanskje det spørsmålet forfatteren stiller; er virkeligheten alltid det den gir seg ut for å være? Boken er bra skrevet, men det er noe irriterende med lange fotnoter, og fotnoter i fotnotene.