– Boka handler om oppveksten og det unge livet til en jente. Vi ser glimt fra den tidligste barndommen, der vi ser ensomhetsfølelse og adskilthet allerede tidlig prege hovedpersonen. Siden kommer krigen, og vi ser hvordan den virker på et ungt menneske. Broren kommer tydelig fram også - og bror-søster forhold blir tydeligere. Kanskje fordi de begge forsøker å bli voksne. den unge jenta drømmer om å reise med den transibirske jernbanen. hun vil oplleve verden. hun begynner også reisen, men havner likevel et helt annet sted. Et sted som i utgangspunktet er tenkt som en "mellomstasjon" - et springbrett til den store reisen og verden.

– Jeg liker Per Petterson og måten han fører språket sitt på, men i denne boken blir det kanskje for distansert. Hovedpersonen, en navnløs pike som vi følger frem til hun er 23 år, får jeg ikke helt taket på. Hun er kald og litt kynisk, og jeg vil ikke huske henne, for jeg liker henne ikke. Men selv om jeg gir boka en lusen karakter, så er det mye bra ved den også. Som sagt, språket er vakkert og flyter veldig godt. Karakterene er troverdige, selv om de ikke er engasjerende. Det er en stillferdig bok, med lite drama i verdenen rundt karakterene, og derimot masse drama i sjelelivet deres og innenfor rammene av deres hverdag. Angrer ikke på bokkjøpet, og kommer nok til å lese den igjen.

– Per Pettersons "Til Sibir" følger en jente fra oppveksten i det nordlige Danmark i mellomkrigstiden til livet som ung kvinne i Oslo etter krigen. Forfatteren bevarer gjennom hele romanen en nærhet og varme i skildringen av hovedpersonen. Den ytre handlingen og omgivelsene blir aldri mer enn en ramme for det som virkelig er bokens styrke: beskrivelsen av den unge kvinnen og særlig hennes forhold til broren. Boken er mer enn noe annet et portrett, et porttrett som forholder seg tro til sin oppgave, som beskriver og følger hovedpersonens forvandling fra jente til kvinne. Petterson holder seg ved hovedpersonen og skaper en forbindelse mellom leseren og hovedpersonen som gjør at de små detaljene og forandringene hos hovedpersonen er mer enn nok til å få boken til å være både spennende og medrivende.

– Dette er virkelig en liten perle av en bok! Sårt, vakkert og samtidig overraskende nøkternt folder fortellingen seg ut i et språk du bare må gi deg over av. Dette er lavmælt og forsiktig fortalt, men det er også så sterkt, så sterkt. Boka skildrer en annen slags kjærlighet - eller kanskje ikke? Uansett er det vakkert gjort og det er umulig ikke å fortrylles av dette sterke og ubeskrivelige som knytter bror og søster sammen. Nettopp evnen til å beskrive det ubeskrivelige er Per Pettersons unike styrke - og det er kanskje derfor det av og til gjør så inderlig vondt å lese det han skriver. Historien her er som følelsen av barndommens skrubbsår på nakne knær. Vondt, rivende og samtidig uunngåelig fasinerende. - Og som vanlig tar Per Pettersons siste setning pusten fra deg og setter hele boka i perspektiv. Gled - og gru - deg til denne!