– Boka er delt inn i åtte større kapitler, hvor hvert kapittel er tilegnet en hovedperson. Historiene fortelles gjennom Helen (Simons elsker og Georg og Martas datter), Alma (Simons kone), Elvira (Simons datter) og Georg (Helens far), og fra hver persons tanker og handlinger får forfatteren frem den totale helheten i forløpet rundt Simons død og fortiden til disse personene. Språket er godt, men jeg savner litt mer klart skille mellom hovedpersonenenes individuelle personligheter. Men på den annen side, så er det kanskje ikke så rart at kona og elskerinnen har visse fellestrekk, og mor og datter likeså? Men noen medfølelse for Helen eller Alma får jeg ikke akkurat. Det er en gjennomgående litt trist stemning i boken; elskeren som ikke får sin utkårede, datteren som føler at farens død og morens vansirede ansikt er hennes feil, mannen som manglet noe hans kone var begeistret for, moren som elsker sine døde datter mer enn sin levende osv. Allikevel gjør ikke dette at det er en tung bok å lese. Den er snarerere tvert i mot, veldig lettlest, og historien er drivende frem fra første til siste side.

– I bokens åpningsscene står et par og kysser hverandre. Plutselig stormer mannen ut i veien og blir overkjørt av en bil. Mens menneskene på åstedet flokker seg rundt den forulykkede, forsvinner kvinnen. Mannen - Simon - blir hardt skadet og innlagt på sykehus, hvor han blir liggende i koma. I det videre forløpet får vi vite at kvinnen var Simons elskerinne Helen. Hun er gravid, men rakk aldri å fortelle dette til Simon. Dette er historien om utroskap i all dens nedrighet. Elsket Simon henne? Simons kone Alma var en gang en gudsbenådet vakker kvinne som noen år tilbake fikk halve ansiktet vansiret i en brann da hun reddet datteren Elvira var flammene. Hva var det som skjedde mellom henne og Simon, mannen som en gang elsket henne så høyt? Elvira har lenge skjønt at faren har hatt en annen kvinne. Alle telefonoppringningene hvor den som ringte bare la på ... Dessuten føler hun skyld fordi faren ble skadet. Boka er svært godt skrevet. Forfatteren tar noen spennende grep i historien ved å føre oss både bakover og fremover i tid. Alt i alt en meget givende bok om hvor skjør virkelig sterk kjærlighet kan vise seg å være.

– En mann tar kyssende farvel med en kvinne, Helen, på fortauskanten i storbyen, løper tilsynelatende lett opprømt fra henne ut på gaten og blir overkjørt. Det går riktig galt. Beretningen om dette får vi gjennom mange og ulike stemmer. Den første er den unge Helen som er mannens elskerinne. Hun venter åpenbart barn med den gifte mannen. Kanskje er det dette hun nettopp har røpet og får ham til å løpe ut i gaten? Hun på sin side reagerer underlig på ulykken idet hun verken løper til for å hjelpe eller tilkalle ambulanse. Så får vi tildragelsen beskrevet fra et annet hold. Datteren til mannen, Elvira, befinner seg på kafé sammen med venninner. Hun ser faren møte en for henne ukjent kvinne. Kan det være en fra jobben? Men faren gir kvinnen et kyss. Total forvirring oppstår, en blanding av skam og fortvilelse. Hun går ut og plystrer kjenningssignalet mellom far og datter fra hennes tidlige barndom. Faren hører, og springer øyensynlig forvirret ut i kjørebanen. Dette er en bok som er mesterlig skrevet, i både språk og handling. Anbefales sterkere enn noe på lenge!

– En mann og en kvinne gir hverandre et kyss på fortauet. Plutselig skritter mannen ut i gata og blir påkjørt. Kvinnen snur seg vekk fra hele situasjonen og går. Hvem er de? Hvorfor handler de som de gjør? Hvem så hva som skjedde, og hva tenker de? På finurlig vis lar forfatteren flere fortellinger krysse og tangere hverandre slik at de vekselvis belyser hverandre. Noen ganger er leseren litt foran handlingen, andre ganger litt bak. Det blir både medrivende og spennende.