– Dette er en fascinerende samling noveller. Merethe Lindstrøm er en språkkunstner, som skildrer det ordløse like presist som det konkrete. Hovedpersonen, oftest en kvinne, utfører handlinger sammen med andre - samtidig som hun lar fortida innhente seg og gi opplevelsene en annen og ny dimensjon. Dermed blir opplevelsen ofte ensom og ordløs. Lindstrøm skriver alle novellene på to tidsplan; fortida veves alltid inn i det aktuelle hendelsesforløpet. Det kan være to parallelle hendelsesforløp, som flettes sammen. Eller det kan være hovedpersonen som husker, og fortelleren som gir en årsakssammenheng - uten egentlig å forklare. Det blir engasjerende lesning av dette. Novellene tar opp viktige sider ved samliv og parforhold. Men det flotteste med novellene er fortellemåten, hvordan hun setter ord på det usagte - og får leseren til å reflektere over situasjoner og sammenhenger som er både velkjente og uerkjente. Merethe Lindstrøms novellesamling er nominert til Nordisk Råds litteraturpris i år, og det ville vært henne vel fortjent.

– Jeg synes dette var en fin novellesamling, og det er de første tekstene jeg leser av denne forfatteren. Boken inneholder 7 noveller, som strekker seg over cirka 20-30 sider hver. Novellene er veldig godt skrevet, språket er behagelig, og oppbygningen av fortellingene er godt gjennomført. Tematikken er mennesklige relasjoner; forhold mellom mennesker - og jeg tror det er det tittelen henspeiler på. At vi er gjester i andres liv. Historiene tar opp alvorlige emner og problemstillinger, og har et relativt melankolsk preg. Jeg likte faktisk alle historiene i denne boken, og det tror jeg må være første gang når det gjelder en samling noveller. Noen av dem er litt vel åpne etter min smak, men det er vel noe som tilhører sjangeen. Alt i alt likte jeg denne godt.

– En nydelig bukett av noveller som skildrer. Forfatteren bruker ikke harde ord om harde opplevelser, men skildrer mykt det som opptar de forskjellige hovedpersonene. Novellen om faren som følger sønnen på boligjakt, gjorde spesielt inntrykk på meg som leser. Sønnen har nettopp kommet ut av fengsel og gjennom novellen blir faren bedre kjent med sin sønn. Det er sårt og vakkert skildret, men selv om faren lærer mer, blir jeg ikke overrasket over vendingen, heller imponert over språket som blir brukt. Det skjer mye på det indre plan til hovedpersonene og de personene som er rundt dem, og dette klarer forfatteren på et mirakuløst, mykt språk å skildre.