En ny bok fra Lars Saabye Christensen er heldigvis et årvisst fenomen, men det er alt for lenge siden sist han kom med sin forrige novellesamling. Derfor er det en stor glede å sette seg ned med årets novellesamling og konstatere at Haren holder akkurat det høye nivået man alltid kan forvente seg fra Saabye. Det er underholdende og tankevekkende, det er morsomt og overraskende og det er selvsagt svært godt skrevet.

Det er kort og godt umiskjennelig Saabyesk. Nitten noveller som favner alt fra unge gutter til et par aldrende menn som møtes i savnet etter sine avdøde koner. Her er den unge forfatteren som nettopp har debutert og fortellingen om det å få en ny kollega. Og mellom alt dette, fortellingen om ekteparet som fortsatt husker bryllupsdagen, men har glemt ekteskapet sitt og selvsagt skal vi innom Frogner og 60-tallet, det hører med hos Saabye. 

Der noen av novellene er som små romaner, er andre finslipte, små nedslag i enkeltsituasjoner eller hendelser, men alltid med Saabye Christensens skråblikk og evne til å sette ord på en stemning. Og som enhver Saabye Christensen-leser vet, det er umulig å lese Saabye uten at begrepet «sorgmuntert» dukker opp. 

Men det er særlig menneskene han maner fram som gir fortellingene liv. Ikke minst møtet med løpertalentet Roar Madsen og hans uortodokse trener Åge Berg som vi møter i tittelnovellen Haren. Treneren gjør hva han kan for at Roar skal mislike ham, det er nettopp det som skal bringe fram det ypperste av prestasjoner. Men hva er det i trenerens fortid som gjør at de blir nektet å løpe på Bislet?

Typene vi møter har noe ved seg, det er umulig å sette ord på, men det er Saabye-karakterer vi kjenner igjen. De har litt Herman i seg, noe Barnum eller kanskje litt av Jesper Kristoffersen fra Byens spor. Ellers er det spor fra noen av alle de andre karakterene Lars Saabye Christensen har gitt oss gjennom nærmere 70 utgivelser. 

Haren er en rik, underholdene, overraskende, morsom og tankevekkende novellesamling fra en av våre fremste forfattere og en av våre aller viktigste novellister. 

«Da Vigdis og Jarl hadde vært gift i 14 år, begynte han å

kjøpe stygge gaver til henne. Han gjorde seg virkelig flid

med å finne noe han visste hun ikke ville like. Men det

måtte heller ikke være for stygt. Det skulle bare være på

kanten. Hun hadde for eksempel aldri likt grønt. Grønt fikk

henne til å se ut som et lik, mente hun selv. Det var mye som

var grønt. Det kunne imidlertid gjerne være dyrt. Sannsynligvis

var dette den beste kombinasjonen: dyrt og stygt. Jarl

la gaven på kjøkkenbordet, lagde frokost og gledet seg til å

se Vigdis åpne den.»

Når Lars Saabye Christensen for første gang på over ti år kommer med nye noveller er det et must for alle som er glad i hans forfatterskap, noveller eller begge deler.