– Kjell Askildsen har en svært karakteristisk stil; setningene er korte, de er pakket med mening, og det eksistensielle alvoret er aldri så alt for langt unna. Det er sagt at du enten "elsker eller hater" novellene hans, og i så fall er undertegnede definitivt i "elsker-kategorien". Ta det fra en askildsen-fan: dette er boken hvor stilen hans fungerer best. Boken består av to noveller. Begge er kjennetegnet av at det viktigste ikke er hva som sies, men hva som ligger mellom linjene. Dette gjør at novellene kan leses igjen og igjen. Og igjen. Dette er boken dagbladet kåret til den beste norske de siste 25 årene, og det er ikke rart. Stift bekjennskap med denne misantropen og språklige mesteren du også! Anbefales!

– Carl Lange, den første teksten i denne samlingen, handler om en mann som en dag blir mistenkt for voldtekt. Han vet han er uskyldig, men begynner likevel å opptre som skyldig. Askildsen er på sitt beste, når han gjennom hverdagslige skisser, beskriver grunnleggende trekk ved menneskets psyke. De neste tekstene i samlingen tar da også form nettopp som skisser. Tekstene om Thomas F har flere lag, og kan leses på mange forskjellige måter. De har en rekke filosofiske anslag, og kan gjerne leses som en kritikk til humanismens menneskesyn. Selv om Thomas har flere allmennmenneskelige trekk, skiller han seg fra mannen i gata, ved at han våger å tenker annerledes om livet. Og om døden.

– Denne novellesamlingen innholder i alt to noveller: Carl Lange og Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten. Nedtegnelsene presenteres som korte tekstfragmenter, tanker som gamle Thomas gjør seg mens han går og venter på at han skal dø. Han reflekterer over livet med en ironisk distanse som kan tolkes som en slags forsvarsmekanisme - selv om han på sett og vis vil dø, er han også redd for å dø. Tekstene uttrykker også en implisitt kritikk av det moderne samfunnet, hvor ingen lenger snakker sammen. Carl Lange handler på sett og vis om det samme, men i en ganske annen innpakning. Novellen berører spørsmål om skyld, og er, om en leser nøye nok, en av Askildsens beste noveller. Det er noe Kafka-aktig over det hele.

– Boken vant nylig konkurransen om den beste boken i Norge siste 25 år. Jeg kan forstå hvorfor. Boken er knapp i formen, men rik på observasjoner og innhold. Den har hovedsaklig to deler, den første handler om en mann som er mistenkt for overgrep mot en mindreårig, og hans indre og ytre kamp i dette scenarioet. Den andre er bygd opp rundt flere observasjoner en eldre mann gjør i sin hverdag. Dette høres kanskje kjedelig ut, men er langtifra det. Boken er svært morsom på en måte som gjør deg reflektert. Det virker som Erlend Loe har hentet mye herfra, og boken anbefales på det varmeste