– Like velskrevet og underfundig som de andre om Barbarotti

– Litt kjedelig, men ok påskelesing

– Femtini år gamle Ante Valdemar Roos lever et kjedelig liv som økonom, da han overraskende vinner en stor sum penger. Han sier opp jobben, og uten å fortelle noe til sin kone kjøper han seg en husmansplass i skogen og drar dit hver dag. En dag dukker tyve år gamle Anna opp i Antes tilværelse. Hun har rømt fra en rusinstitusjon, og før de rekker å summe seg, er de på rømmen med mord i bagasjen. Kriminalbetjent Gunnar Barbarotti får en ny sak å nøste opp i. "Beretningen om herr Roos" er den tredje boka i forfatterens serie om Barbarotti, og kommer ikke helt opp på siden av de to foregående fortellingene, "Menneske uten hund" og "En helt annen historie", sistnevne hvis plot og oppsumering var så drøy at undertegnede ble sittende igjen å måpe. "Beretningen om herr Roos" er flott skrevet, med fine filosofiske innspill, livsvisdom og lun humor, selv om det kan bli i overkant mye tørrvittigheter, og er en slags skandinavisk utgave av roadmovien "Thelma & Louise", selv om spenningen stort sett uteblir. At den blir litt i tammeste laget er ikke nok til at jeg ikke gleder meg til nye berettelser fra Håkan Nesser.

– Historien handler om den kjedelige og relativt usympatiske Ante Valdemar Roos, som er gått lei av livet. Han er 59 år gammel, gift for andre gang, med en mye yngre kvinne som har to barn fra før. Han har jobbet som økonom i samme firma i 28 år. Livet byr ikke på noen overraskelser og Valdemar siterer stadig sin døde far, som tok livet av seg før han ble 60. Plutselig vinner Valdemar to millioner i tipping. Han holder gevinsten hemmelig, sier opp jobben og kjøper et gammelt bortgjemt hus på landet. Der tilbringer han dagene, mens hans kone tror han er på jobb. Så begynner ting å skje i rask rekkefølge. Det starter med at Anna, som har rømt fra et behandlingshjem for narkomane "flytter inn" i huset hans. Disse to utvikler et slags vennskap og er hverandres "redning", som de begge innser. De er begge dypt takknemlige for hverandres selskap. Etter å ha havnet i trøbbel ender det med at de to flykter, ettersøkt for mord. Til tross for at dette er en mørk og tragisk historie er den likevel fornøyelig og humoristisk. Nesser klarer også å få leseren til å føle sterk sympati med disse to menneskene. Anbefales!

– Beretningen om herr Roos handler om den anonyme og grå Ante Valdemar Roos som lever et heller trist liv sammen med sin kone og hennes døtre. En dag vinner han en anseelig sum med penger, og dette er starten på et helt nytt liv for ham. I begynnelsen lever han et dobbeltliv, og i sitt nye liv treffer han Anna Gambowska som er tidligere narkoman og har rømt fra et hjem. Disse to "slår" seg sammen og rømmer etter å ha kommet opp i trøbbel. Historien er både sjarmerende og fengende. Det er helt utrolig at en person kan bli beskrevet som et glass lunkent vann. Håkan Nesser har nok en gang klart å skrive en svært god bok !!

– Serien om kriminalinspektør Gunnar Barbarotti er rett og slett et mesterverk av Håkan Nesser. Dette er krim litt utenom det vanlige, men skikkelig spennende og tankevekkende. I denne boka kommer Barbarotti inn først halvveis i boka, men det gjør ingen ting, for Nesser er en glimrende forteller som tar seg tid til å bygge opp de stemningene historien trenger. Vi møter to helt forskjellige personer, en 59-årig økonom og en 21-årig eks-narkoman. Begge to lever de sine kjedelige liv, men når deres veier møtes skjer høyst uvanlige ting. Tilfeldigheter får mennesker til å skifte kurs, og denne boka er strålende i sin fortelling av livene til menneskene den forteller om. Nok en strålende bok fra Nesser!

– Håkan Nesser har igjen skrevet en god bok, jeg tror jeg har lest alle hans bøker. Det som gjør bøkene til Nesser til noe for seg selv er hans lune humor, som ikke er så vanlig i krimsjangeren. Måten han skriver på, får en ofte til å både smile og tenke, selv om temaet er alvorlig. Han har sin egen stil, og de små visdomsordene han sper bøkene sine med er tankevekkende. Historien her er om to ensomme sjeler som via tilfeldigheter møtes, og deres opplevelser videre sammen. Det er ikke en typisk krimbok, formålet med historien er ikke å finne en morder, boken har et annet budskap. Hva er det som gjør at noen mennesker fremstår som kjedelige og uinteressante, kan de kanskje ha sine drømmer og håp også de man knapt nok ser? En bok som anbefales på det varmeste, jeg ser frem til neste fra Nesser.