– Nydelig

– Boktyven av Markus Zusak er en gripende historie om livet til ni år gamle Liesel som bor i Tyskland når andre verdenskrig herjer. Liesel skilles fra familien sin, havner i fosterhjem og etter hvert begynner å tilpasse seg sitt nye liv. Sammen med mamma med det sterke temperamentet og rolige, beherskede pappa som spiller trekkspill og lærer henne å lese, vokser de sammen som en familie til tross for all elendigheten rundt dem. Som leser tok jeg til tårene og smilte om en annen. Historien er sterk og skildringene er genuine og treffer deg rett i hjertet. Det er Døden selv som er forteller. Boken er original og anbefales på det varmeste!

– "Bokktyven" er et mesterverk! Markus Zusak er dyktig med pennen og skildrer på en fabelaktig måte. Noe som gjør boken levende og du blir fanget av historien mens du leser. Anbefales til alle bokelskere der ute! Dette er bok nummer 1, du bare MÅ lese!

– Da jeg skulle lese denne boka var jeg litt skeptisk. Da jeg var ferdig med denne boka, vil det for alltid være en bok jeg vil huske. Dette er en helt fantastisk historie som BØR leses (ja, for du MÅ absolutt ingenting, men dette er så nærme du kommer å MÅTTE gjøre noe, som du kommer). Nuff said.

– Med nazi-Tyskland og andre verdenskrig som bakteppe, og med ord som "konsentrasjonsleir" og "bomberegn" på baksiden, antok jeg på forhånd at boka ville være fryktelig dyster og ganske alvorlig og tradisjonelt skrevet. Det var den altså ikke. Fra og med de første sidene overrasker den med en herlig genistrek: Å ha døden selv som forteller! En uventet, men spennende innfallsvinkel til en historie, og det stanser heller ikke der. "Boktyven" rommer også mye humor og varme. Stilen er langt fra tradisjonell "side-opp-og-side-ned" med kun tekst. Her dukker ulike lister, opplysninger og ordforklaringer plutselig opp. En drøss av morsomme personkarakteristikker og originale beskrivelser løfter også helhetsinntrykket. Naturligvis er "Boktyven" også vond og tragisk på samme tid, det er ikke til å komme unna når man forteller fra et Tyskland i krig. Det er en vond, opprivende og urettferdig epoke i Tysklands historie vi møter mellom permene. Men fokuset ligger heller på hverdagsmenneskene og deres tanker og valg, og hvordan de opplever disse årene. De få som ikke støttet Hitler, de underlegne 10 % som ikke stemte på ham i 1933. En roman som tåler å bli gjenlest, og den mest fascinerende boka jeg har lest på lenge.

– Dette er rett og slett en fantastisk bok. Jeg hadde hørt mye skryt om den før jeg startet lesingen, og jeg ble slettes ikke skuffet. Ni år gamle Liesel lever i Tyskland under andre verdenskrig. Etter at hennes bror dør, havner hun hos en fosterfamilie i München, og vi skal følge hennes lidelser og høydepunkter gjennom noen strevsomme barndomsår under krigen. Det er en trist men samtidig utrolig hjertevarm historie, der Liesels fosterfar virkelig står fram som en virkelig stor mann. I tillegg leser vi om hva hun og bestevennen Rudy finner på, og hvorfor hun blir kalt Boktyven. Historien fortelles av døden, for øvrig et genialt trekk. 540 sider flyr utrolig raskt av sted, dette er en av de beste bøkene jeg har lest!

– "Boktyven" er en sjelden og spesiell bok om grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig. Man blir tatt med inn i bokas univers på en måte som gjør det umulig å distansere seg. Boka har også mange sjarmerende hendelser og beskrivelser, som veier opp for de tragiske livshistoriene vi får innblikk i. Dette er et veldig godt tilskudd til all litteraturen som finnes om Hitlers Tyskland og de mange jødiske skjebner. At historien fortelles av "døden" i egen person, gjør det til en unik og språklig spennende leseropplevelse. Jenta som gir liv til "boktyven" krydrer boka med sine barnslige og originale skildringer av sin barndom.

– Boken om Liesel traff meg rett i hjertet og sitter fortsatt der. Min favoritt! Historien er dyp, vakker, og skrevet på en unik og fantastisk fin måte. Den gir nok et bilde fra 2. verndeskrig og etterlater deg melankolsk og tankefull. Vekket følelser i meg på en måte ingen annen bok har gjort. Bare tanken på denne historien fikk meg til å ville gråte og le, synge og skrike, sove og løpe. Spesielt godt likte jeg disse listene over tilfeldige ting som kom igjen gjennom hele boken. Etter å ha lest den ut satt jeg trist igjen og ønsket mer. På mange måter er jeg allikevel takknemlig for at det bare er en bok. Det gjør den til enda mye mer! Den absolutt beste boken med handlingen lagt til 2. verdenskrig.

– Denne romanen utspiller seg i Tyskland under 2. verdenskrig. Ni år gamle Liesel, hennes mor og hennes yngre bror er på vei til München hvor søsknene skal bo hos fosterforeldre. På togturen dør hennes 6 år gamle bror, og fortelleren får sitt første møte med Liesel. Denne boka er noe av det mest geniale jeg har lest, og grunnen til det er hovedsakelig hvem forfatteren har valgt som forteller i boka: døden! Måten han lar døden ta oss med på denne reisen, er også genial: døden har en særegen fortellerstil, hvor han tidvis understreker og poengterer viktige fakta for leseren, ofte på en humoristisk måte. Det føles godt, da historien til Liesel er sterk, tankevekkende, grusom, trist ¿ men også full av varme. Må leses!

– "Boktyven" er en veldig god historie skrevet med et gjennomtenkt godt språk. Den er en av de beste romanene jeg har lest. Vi følger jenta Liesel, som er adoptert av Herr og Frau Hubermann. Fortelleren, "døden" skildrer hvordan det var å vokse opp i en vanlig gate i det gryende nazi-Tyskland som etterhvert utvikler seg til en verdenskrig. Den godhjertede Herr Hubermann lærer Liesel å lese. Hun blir hektet av ord, og begynner å stjele bøker. Jødeforfølgelsen begynner, og familien Hubermann skjuler jøden Max i kjelleren. Det er en stor risiko å ta, og vi får innblikk i hvilke utfordringer dette var. Vi følger Himmelgaten når beboerne søker ly i bomberom mens krigs-sirenene hyler. Vi følger jøden Max' liv i kjelleren uten lys. Vi følger Liesels boktyverier og hennes vennskap med nabogutten Rudy. Forfatteren forteller alt så ordrikt og innlevende, at man kan ikke kan la være å bli glad i disse beboerne av Himmelgaten. Selv om det er døden som forteller, handler historien mest om lysten til å leve. Anbefales sterkt. Ivar Nørve leser veldig bra. Selv om man vet hvordan det går til slutt, er dette en lydbok man gjerne hører flere ganger.

– "Boktyven" er ved siden av "Drageløperen" den beste boken jeg noen gang har lest. Det er vanskelig å skrive med ord hva som gjør denne boka så bra. Handlingen er på samme måte rørende, koselig og forferdelig. Boka handler om Liesl som bor hos fosterforeldrene under 2. verdenskrig i Tyskland, samholdet i nabolaget og samtidig mistenksomheten, den voldsomme kontrasten mellom fredelige Himmelsgaten og de krigshandlinger som samtidig ble begått rundt omkring, på slagmark og i konsentrasjonsleire. Det eksisterer utallige bøker vedrørende 2. verdenskrig, men få skildrer den vanlige tyskers liv. Døden er fortelleren i denne boka, noe som antagelig er ment å gjøre den mer attraktiv for potensielle lesere. Denne historien trenger ikke noe "ekstra" for å sprites opp. Den står støtt på egne bein, og er en fantastisk koselig, hjerteskjærende, rørende og ikke minst forferdelig bok, for krigens, og dødens nærvær skygger i lengden ikke unna Himmelgaten.

– I denne boken er døden fortelleren, noe som er veldig orginalt. Jeg stusset litt over dette til å begynne med, men etter hvert kom jeg inn i stilen og det fungerer fint. Den unge jenta Liesel på ni år står sentralt i hele boken. En får stor sympati med Liesel og hennes familie. På grunn av den triste scenen dette er satt i, Tyskland og 2. verdenskrig, er det veldig mye trist som skjer. Liesel har det godt hos familien som adopterer henne. Der lærer hun å lese av faren og hun blir helt oppslukt av ordene og må bare stjele nye bøker å lese. Bøkene er med å gi henne noe godt i en ellers vanskelig tilværelse. Hun er venn med gutten Ruby, vennskapet dem imellom skildres fint. Jøden Max som Liesel og familien holder skjult knytter jenta seg veldig til. Det er en stor oppgave for en så liten jente å holde på en slik hemmeliget, men hun gjør det likevel. Boken er god, og det er karakterene som skildres som gjør det hele til en opplevelse.

– I romanen er det Døden som er fortelleren, og dette gir en ganske spesiell ramme for fortellingen, som foregår i Nazi-Tyskland. Liesel, ei lita jente på ni år, har ikke hatt noen lett start på livet. Foreldrene er sendt i konsentrasjonsleir, og broren dør mens de er på vei til fosterforeldrene. Liesel vokser opp hos en brysk fostermor og en kjærlig fosterfar. Fosterfaren hjelper henne gjennom netter med mareritt og det er i slike stunder - om nettene - han lærer henne å lese. Liesel oppdager bøkenes verden, og hun stjeler bøker så snart anledningen byr seg. Til tross for alt det triste som skjer - jødeforfølgelsen, et land styrt av en despot og bombingen - finner Liesel og vennen hennes Rudy lyspunkter i tilværelsen. Dette gjør historien optimistisk, tross alt. Oppholdene i bomberommet, hvor Liesel leser for naboene, Rudy som mest av alt lengter etter kyss, jøden Max som lever i skjul i kjelleren - alt fortalt med en helt unik innlevelse slik at boka nærmest blir poetisk. En nydelig roman lest av en av de beste oppleserne jeg vet om, nemlig Ivar Nørve!

– Romanen om Liesel Meminger vil gjøre inntrykk på alle som leser den. Vi er i Tyskland under 2. verdenskrig og opplever krigen gjennom et barn. Riktignok er det døden som er fortelleren i romanen. Valget av forteller fungerer godt og er med på å gjøre boken annerledes. Fortellingen er selvsagt vond, for det er mye grusomt som skjer. Men til tross for dette fortelles det om en hverdag med fotball, vennskap og forhold mellom voksen og barn. Fortellingen blir troverdig og sann. Jeg anbefaler boken på det varmeste, for døden har her en viktig fortelling å fortelle oss. God lesestund!

– Døden er forteller i denne historien, ikke som vi er vant til å se henne, skremmende, men som en rolig og ganske neutral skikkelse. Liesels liv er knyttet til en del personer hun er glad i, og som etter hver forsvinner fra hennes liv med sorg. Det er krigstid og i en veldig trist og fattig scenario finner hun trøst i å stjele bøker. Bøkene og ord er sentral i fortellingen. Hun lærer å lese dem ved hjelp av sin adoptivfar som er veldig glad i henne. Første bok hun stjeler knytter henne for livet med sin død bror og siste gang hun så moren. En jødisk mann Liesels adoptivfamilie gjemmer i kjelleren skriver en bok til henne. Liesel har et slags hat/kjærlighet forhold til ord fordi hun har forstått at uten ord, hadde ikke Hitler klart å spre nazistisk propaganda. Fascinerende historie, lett å lese. En fortelling som noen ganger gjør vondt. Jeg brukte bare tre dager på å lese den og det er en bok jeg allerede har anbefalt og kommer til å anbefale videre.

– "Når Døden forteller en historie, bør du lytte", står det på omslaget til "Boktyven". Døden har så avgjort en god historie å fortelle, og dens fascinasjon for lille Liesel Meminger er så avgjort ikke ubegrunnet. Hun havner i en fosterfamilie etter at moren må flykte for nazistene, og på vei til sin nye familie dør broren hennes. På kirkegården finner Liesel en bok som hun tar med seg, og slik blir en boktyv født. Hennes fostermor er en fargerik bannende figur, som etter hvert avslører et stort hjertelag. Fosterfaren er en rolig mann som lærer Liesel å lese, og som er klippen i livet for en jentunge som har mareritt hver natt. Nabogutten Rudy er hennes beste venn - men hun kan ikke fortelle ham om Max, som er jøde og gjemmer seg i kjelleren hjemme hos henne. Døden forteller helt nøkternt om Liesel og krigens hendelser, men man kan bare ane at Døden er rørt. Og det at Liesel har klart å narre den tre ganger, gjør den enda mer beveget. Jeg syns det tok litt tid å komme inn i den, men det er en vakker og ettertenksom bok.

– Denne romanen er ufattelig trist. Handlingen utspiller seg i utkanten av en by under andre verdenskrig. Den som forteller denne historien er døden. Døden reiser rundt hele verden og samler opp sjeler, og som vi alle vet hadde han det ekstra travelt under andre verdenskrig. Hovedpersonen er en ung jente. Hun er skildret med kjærlighet og varme, og det har vært en fornøyelse å følge henne gjennom boken. Hennes stefar, Hans, er nok likevel den personen jeg aldri vil glemme. For et menneske! Boken har et nydelig språk, og inneholder sterke beskrivelser, og til tider er den så trist at den er vanskelig å lese. Men samtidig er det en viktig og god bok, og jeg angrer ikke på at jeg leste den.

– Kan ei bok om død, krig, tjuveri og vondskap vere god? Ja, viss du lar døden sjølv fortelje historia, og det viser seg at døden faktisk er ganske sympatisk. Forfattaren har gjort noko så sjeldant og genialt som å la døden opptre som historieforteljar. Han vel seg ut eit menneske som utgangspunkt, og fortel så både om korleis dette mennesket opplever krigen, koreleis dei rundt opplever den, og ikkje minst om korleis døden sjølv opplever all vondskapen og drepinga. Allereie halvvegs i boka tenkte eg: "Dette er ei av dei beste bøkene eg har lese". Tanken held fortsatt. Ei vakrare, meir sinnrik og tankevekkande forteljing er det lenge sidan eg har lese! Eg anbefalar boka på det sterkaste!

– 9-årige Liesel Meminger får et nytt fosterhjem i Himmelgaten i Molching, en forstad til München. Hun blir nært knyttet til fosterfaren som spiller trekkspill og lærer henne å lese, jøden Max som skjules i kjelleren deres og nabogutten Rudy Steiner. Og så stjeler hun bøker. Med hjelp av bøkene klarer hun å motivere og inspirere både seg selv og de rundt henne fra 1939 frem til bomberegnet i 1943. Døden, som er historiens forteller og jeg-person, treffer Liesel første gang da broren hennes på 6 år dør etter et hosteanfall. Etter det blir det mange flere møter. Liesel skjønner raskt at Hitler har ordene i sin makt og bruker dem bevisst, de samme ordene som hun selv elsker, men også hater. Uten ordene ville ikke Hitler hatt makt, men da hadde ikke bøkene eksistert. 540 sider kan virke avskrekkende på barn og ungdom, men Markus Zusak varierer skrivestilen mellom Dødens fortellinger og den konkrete handlingen. I tillegg dukker det opp forklarende fotnoter midt inni teksten. Heftene om Overmannen og Ordristeren med Max' tekst og tegninger er også gjengitt. Det er en gripende historie og bokens siste del gjorde at jeg felte noen tårer sammen med beboerne i Himmelgaten.