Fra 1992 til 1994 ble Sarajevo beleiret av serbiske styrker. Fra åsene i sør og nord ble det sendt et regn av granater og bomber over byen, og snikskyttere truet enhver som bega seg ut i gatene. Byen som hadde arrangert vinter-OL bare åtte år tidligere, opplevde at den var glemt av omverdenen. I mai 1993 ble folk som stod i brødkø på et torg, rammet av en granat, og 22 mennesker ble drept. Cellisten i Sarajevos symfoniorkester så hendelsen fra vinduet sitt. Hans svar på katastrofen var å gjøre det han behersket best: på samme tidspunkt de neste 22 dagene satte han seg der granaten hadde falt, og spilte Adagio i G-moll av Albinoni. Cellisten i Sarajevo kan kalles en lavmælt antikrigsroman. Vi følger en familiefar som må gå den lange og livsfarlige veien gjennom byen for å hente vann til familien, og vi følger den forlatte bakeriarbeideren som har fått kone og barn ut av Sarajevo før det var for sent. Men vi følger også en tredje skikkelse: den kvinnelige skarpskytteren som kaller seg Pilen. Hun får i oppdrag å sørge for at cellisten ikke blir tatt av dage av fienden, med den symbolkraft dette ville ha hatt.