– Dette var den første boka eg las av denne forfattaren, og eg vart fanga etter berre nokre få kapittel. Eg vil eigentleg ikkje oppsummere handlinga, for eg synest dette er ei bok som vert meir spennande viss ein les lite om ho på førehand. Boka har ein god del action og spenning, med ei historie som startar svært mystisk men som sakte begynner å avsløre motivet (og teknologien) bak skurkane sin nådelause jakt på hovudfiguren. Det som bidreg mest til handlinga er skildringa av Jane, som forfattaren klarar å skildre som både tøff og nådelaus, mild og øm. Eg likte boka endå betre ved andre gjennomlesing, etter at eg hadde fullført heile serien (las den originalt på engelsk). Litt ueinig med den tidlegare omtalen i at Koontz skildrar for mange uvesentlegheiter; synest naturskildringane hans gir eit fint pusterom mellom den meir spennande handlinga. Når det er sagt har eg etter kvart lese fleire bøker av Koontz som vart lite imponert over, og er einig i at nokre av dei druknar alt for mykje i poetiske skildringar. Trass i nokre skrivefeil her og der synest eg omsettinga er jamnt over svært god. Viss du likar denne er det berre å hive seg over dei fire neste i serien (men som dessverre ikkje er gjevne ut på norsk). Særleg nummer to og tre er kjempegode spenningsbøker.
Det tause hjørnet
«Jeg behøver virkelig å være død!» Dette grøsset av et selvmordsbrev er skrevet av en mann som hadde alt å leve for. FBI-agent Jane Hawk er sikker på at ektemannen ikke tok sitt eget liv, og bestemmer seg for å jage sannheten - uansett hva hun måtte finne. Les mer
Logg inn for å se din bonus
I jakten møter Jane Hawk mektige personer som beskytter en hemmelighet så viktig - og så grusom - at de vil utrydde alle som prøver å avsløre den. Men makt og ondskap møter sin overkvinne. Hun er like smart som de er hjerteløse, like nådeløs som de er hensynsløse.
Hun er Jane Hawk - en kvinnelig Jason Bourne.
Medlemsvurdering:
Dette var den første boka eg las av denne forfattaren, og eg vart fanga etter berre nokre få kapittel. Eg vil eigentleg ikkje oppsummere handlinga, for eg synest dette er ei bok som vert meir spennande viss ein les lite om ho på førehand. Boka har ein god del action og spenning, med ei historie som startar svært mystisk men som sakte begynner å avsløre motivet (og teknologien) bak skurkane sin nådelause jakt på hovudfiguren. Det som bidreg mest til handlinga er skildringa av Jane, som forfattaren klarar å skildre som både tøff og nådelaus, mild og øm. Eg likte boka endå betre ved andre gjennomlesing, etter at eg hadde fullført heile serien (las den originalt på engelsk). Litt ueinig med den tidlegare omtalen i at Koontz skildrar for mange uvesentlegheiter; synest naturskildringane hans gir eit fint pusterom mellom den meir spennande handlinga. Når det er sagt har eg etter kvart lese fleire bøker av Koontz som vart lite imponert over, og er einig i at nokre av dei druknar alt for mykje i poetiske skildringar. Trass i nokre skrivefeil her og der synest eg omsettinga er jamnt over svært god. Viss du likar denne er det berre å hive seg over dei fire neste i serien (men som dessverre ikkje er gjevne ut på norsk). Særleg nummer to og tre er kjempegode spenningsbøker.Øystein
Detaljer
- Forlag
- Juritzen forlag
- Språk
- Norsk Bokmål
- ISBN
- 9788233800611
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 2018
- Originaltittel
- The silent corner
- Serie
-
Juritzen thriller
Jane Hawk 1
Les utdrag
Åpne utdrag herMedlemmers vurdering
Skriv en vurdering
– Historien har potensial til å bli en forrykende thriller med bra plot og en spennende hovedperson, men... Koontz bli alt for opptatt av å skildre uvesentligheter i avsnitt der han begynner å bygge opp spenningsmomenter. Dette dreper rett og slett spenningen og drivet i boka. Her er ett eksempel fra en scene som bygger seg opp til et pennende klimaks: "De gikk sammen ut av Gurkhaen (bilen) og klatret opp til fots, gjennom enger bevokst med et antall gressarter og prydet med formasjoner av tidlig blomstrende krattliljer. Kaniner som beitet i det søte gresset, hoppet bort fra dem eller satte seg opp på bakbena for å se på dem mens de passerte. Sikadene sang, og oransje sommerfugler med smale, mørke kanter på vingene fløy gjennom luften. Da de nesten hadde nådd toppen, huket Jane ..." Hvorfor ikke bare skrive: "De gikk sammen ut av Gurkhaen (bilen) og klatret videre opp til fots gjennom enger. Da de nesten hadde nådd toppen, huket Jane ..." Naturskildringen i forrige avsnitt er en avsporing fra historen og bidrar ikke til fremdrift, eller spenning. Jeg har lest mye av Dean Koonts, men her når han dessverre ikke opp til egen standard. Det hjelper heller ikke at oversettelsen er preget av skrivefeil og manglende ord i langt større grad en det som er vanlig hos norske forlag.