– Åtte personer blir skutt og drept på en buss i Stockholm en sen novemberkveld. Martin Beck og Gunvald Larsson er blant de første etterforskerne på åstedet. Den ene drepte er deres kollega Åke Stenström. "Døden kjører buss" (på svensk: "Den skrattande polisen") er fjerde bok i serien på ti om Martin Beck i Stockholmspolitiet. Denne gangen blir vi nærmere kjent med flere andre kolleger i politikorpset, noe vi ikke har vært bortskjemte med før og den private sfæren til etterforskerne blir også levnet mer plass en tidligere. Boka er godt skrevet med tørrvittige replikker og kritiske samfunnssleivspark. Noe som skiller Sjöwall og Wahlöös krim fra mye av dagens, er at de ikke "lurer" leseren ut på feilspor etter feilspor som f.eks. Jo Nesbø eller Harlan Coben. Det er konkret etterforskning som står i fokus. Fortellingen er lettlest, har greit driv og blir aldri kjedelig.

– Boka starter som et levende mareritt for Beck og de andre i drapsavdelingen i Stockholm. Noen har gått fullstendig berserk på en buss i sentrum, og drept alle pasasjerene, sjåføren og deres yngste medarbeider Åke Stenström. Hva gjorde Åke på bussen, ved siden av den unge kvinnen? Hvem er den uidentifiserbare mannen med lommene fulle av penger som ligger bakerst med de enorme hodeskadene? Spørsmålene er mange og svarene er få. Det er en vanskelig sak for Martin Beck og hans medarbeidere, men sakte men sikkert nøster de opp hvem og hvorfor, og får god hjelp av hva Åke har gjort, uten å snakke med noen, i tiden før han ble drept.

– Den svenske duoen Sjöwall og Wahlöö presenterer i denne boken et ganske ekstraordinært utgangspunkt for en kriminalroman - i en toetasjers buss ligger det døde kropper strødd, og blant dem ligger en politimann med tjenestevåpen. Den kjente figuren Martin Beck leder etterforskningen, og som leser ble jeg dratt med gjennom prostitusjonsvirksomhet, umenneskelige forhold for arbeidsinnvandrere, en merkelig fascinasjon for gamle bilmerker og ikke minst en finurlig oppnøsting av smådetaljer - Sjöwall og Wahloöö behersker krimsjangeren til fingerspissene. En ting vil jeg allikevel tilføye, persongalleriet kan til tider bli uoversiktlig, og man må som leser holde tunga rett i munn. Jeg synes personlig det ødelegger litt av lesegleden når jeg ikke kan "gli" gjennom boken, men må stoppe opp og bla tilbake. Rent bortsett fra det vil jeg gjerne anbefale boken.