Marja-Liisa Vartio er blitt stående som en av de fremste i nordisk litteratur etter krigen. Både gjennom sin lyrikk, noveller og en rekke romaner rakk hun å markere seg som en forfatter av stort europeisk format før hun døde altfor tidlig i 1966, bare 42 år gammel.
I Fuglene var hans, som utkom året etter at hun døde og regnes som hennes hovedverk, tar Vartio utgangspunkt i en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes Alma, i årene etter at prestegården er brent ned til grunnen.
Herfra utledes de to kvinnenes historie og kamp for en egen tilværelse og identitet i et bygdesamfunn hvor mennene for lengst har oppgitt enhver reell kontakt med andre enn seg selv.
Disse to avviste og forlatte kvinnene er dermed henvist til hverandre og sine historier og sine gjenstander. Med skiftende synsvinkler maner de frem avgjørende scener fra liv dominert av slektsintriger, ensomhet og finsk skogslandskap, men fremfor alt fugler - utstoppede, døde fugler.
Og her, i drømmen om fuglenes tidligere liv i frihet, blir kvinnene levende, selvstendige individer . og som i kunsten og galskapen, høyt hevet over hverdagslivets tyngdelover.