– Sidner Nordensson har mistet moren sin, Solveig. Faren Aron er veldig lei seg, og bestemmer seg for å flytte. Han vil ikke bo hjemme lenger siden alt får ham til å tenke på kona, Solveig. Hun dør i en tragisk ulykke. Sidner har en søster som heter Eva Lisa. Han har litt kontakt med Selma Lagerlöf som er en kjent svensk forfatter. Han blir kjent med en gutt som heter Splendid, og de gjør mye rart sammen. De bor i Värmland i Sverige. Faren har kontakt med en kvinne fra New Zealand som heter Tessa. Han vil besøke henne, og blir borte lenge. Han forlater de to barna sine, og de blir passet på av onkelen og tanten sin. Da er Sidner såpass gammel at han ikke trenger så mye beskyttelse som lillesøsteren Eva Lisa gjør. Sidner har et talent i å spille piano, han har fått det fra moren. Hun hadde forberedt en storslagen oppsetning av Bachs juleoratoriet, noe hun aldri fikk fremført. Hun skulle ha gjort det, hvis hun ikke har dødd. Det er en noe trist stemning i boka. Sidner glemmer aldri moren sin, og faren sørger hele tiden, noe som er veldig trist.

– Boken tar gjennom et rikt og dyptpløyende persongalleri, leseren med inn i menneskets ensomhet og fortvilelse. Gjennom et rikt og varmt språk fremstilles en nyansert verden og spennede skjebner på en slik måte at livets nyanser trer tydelig frem; ingenting er sort eller hvitt, ingen er rendyrket onde eller gode. Skyggesidene i livet dirrer hele tiden i fremkant, men gjennom små hendelser kommer likevel skjønnheten og gleden frem. Gjennom hovedpersonen Sidners blikk blir vi presentert for livet slik det er; ensomt, angstfylt, krevende dog med en dypere streng av mening og et håp om forløsning.

– Gøran Tunstrøm er kjent som en virkelig stor forteller og som vet hvordan mange små hendelser i livet kan flettes sammen til én lang, rik fortelling med mennesker som elsker, søker, lengter, lever og dør. Dette er en bok som jeg ikke klarte å legge i fra meg, for historien om Sidner og alle de andre som dukker opp fra det rike persongalleriet gjør virkelig inntrykk. Språket er lett og lekende, ofte sjeldent vakkert og poetisk, uansett hvilken hendelse Tunstrøm tar opp. Tunstrøm er ikke redd for å være ærlig, og figurene i boken blir beskrevet med sine gode og sine dårlige sider. Jeg synes at det meste Tunstrøm har skrevet er noe av det vakreste av moderne litteratur fra Sverige, og denne boken er kanskje den beste han har skrevet. Les den selv!

– Dette er en roman med stor R. Det er en slektssaga der man gradvis tas gjennom tre slektsledd og får se hvordan de eldres historier nedfeller seg i de yngres liv. Slik jeg opplever boka, er et sentralt tema hvordan mennesker bør la liv og drøm nærme seg hverandre. Hvor går grensen mellom drøm og virkelighet? Når blir drømmene usunne, når er de drivkrefter i livet? I romanens første del ble jeg engasjert i dette temaet, men følte meg uenig i måten forfatteren framstilte det på.
Mot slutten opplevde jeg at forfatteren trakk mine egne tanker og reaksjoner inn i teksten og at han lot fortellingen løpe forbi det jeg selv hadde tenkt på en måte som etterlot meg med en følelse av å ha blitt beriket. Utover dette, som jo er min rent personlige opplevelse, så er romanen holdt i et deilig språk. Fortellingene er dels morsomme, dels burleske, dels frodige, dels underfundige, dels tragiske... men hele tiden meningsfulle, og dette synes jeg er romanens aller mest sjarmerende trekk.

– Lydbokversjonen av Tunstrøms "Juleoratoriet" er verd å lytte til fordi teksten er så rik og så fantastisk. Oppleser Kim Haugen bidrar derimot ikke til å høyne opplevelsen, i det minste ikke min opplevelse. Haugen har en god stemme, klar diksjon og erfaring nok til at han skulle kunne tilføre en slik tekst ekstra liv, men jeg opplever at han i stedet gjør den tam. Haugen virker mange steder lite forberedt. Han trøbler med ord her og der og høres gjentatte ganger ut som om han ikke evner holde tanken på innholdet mens han leser. Og innholdet i denne romanen er rikt og i mange lag, det er en utfordring for enhver oppleser å formidle godt.
Jeg synes ikke Haugen yter teksten full rettferdighet, men fordi romanen i seg selv er så sterk blir resultatet likevel lyttverdig. Anbefales for de som ikke ønsker eller kan lese boka selv.

– Juleoratoriet av Göran Tunström er en fantastisk rik roman med mange lag og mange sammenflettede historier. En karnevalistisk og polyfon fest av en fortelling som man sent, om noen gang, blir ferdig med. De som bare har sett filmen, aner ikke hvor mye de har gått glipp av. Skal man sammen fatte denne romanens prosjekt kort, må det være at den handler om de øyeblikkene som former våre liv. Romanen er burlesk, morsom, trist, tragisk, øm og rå, det er langt mellom bøker av dette formatet. Sidner har mistet sin mor altfor tidlig og sliter med å få grep om livet, og tyr til kunsten. Han er ikke alene om å slite med å få grep om livet, de fleste personene i romanens univers befinner seg litt på siden. Men de har høyst ulike måter å takle det på. Victor, Sidners sønn, er fortellingens nå og anker ¿ han forsøker forstå sin egen historie. Kim Haugen leser rolig og variert, det har blitt en god lytteopplevelse som fint gir liv til Tunströms roman.