– Boka "Om forlatelse" starter med at tretten år gamle Briony har skrevet et skuespill som hun vil få framført. Hun leser et brev som søsteren Cecilia får av Robbie og hun blir sjalu. Kusinen til Briony blir etter skuespillet overfalt, og takket være Briony blir Robbie dømt for ugjerningen og må sitte i fengsel. Briony kommer til å angre på dette resten av livet, og familien blir splittet og driver fra hverandre. Dette er en følelsesladet bok om kjærlighet, sjalusi og svik. Enkelte erfaringer man gjør i livet er dyrkjøpte. Starten på boka blir litt langtekkelig, men ellers er det en bra bok.

– Jeg synes det tok utrolig lang tid før historien ble sparket i gang og det kom noen glimt av spenning. På side 88 holdt jeg på å legge fra meg boka, men jeg bestemte meg for å lese videre, å gi den flere sjanser. Først rundt side 150 skjer endelig det avgjørende i historien, det som leder til at Briony lyver og ødelegger livet til flere mennesker. Men selv ikke denne episoden greier helt å fange interessen min, og jeg synes fortsatt at handlingen var treg. I del to og del tre får vi lese om henholdsvis Robbie og Cecilias liv etter den fatale kvelden, uten at det egentlig gjør så stor forskjell. Det er greie skildringer, men det blir ikke noe mer enn det, og boka kommer aldri skikkelig i gang og løfter seg synes jeg. Krigsskildringene og sykehusskildringene har jeg dessuten lest om før i andre bøker - og der bedre beskrevet og med mer spenning og driv. Det er faktisk helt mot slutten, på de siste sidene, at jeg først får en liten aha-opplevelse og blir skikkelig nysgjerrig. Slutten er trist, den overrasker og reflekterer, og det var de sidene jeg fikk mest utbytte av.

– Velskrevet, men til tider langtekkelig. Alle detaljene og skildringene gjorde meg rett og slett litt utålmodig, og jeg ønsket at forfatteren hadde overlatt mer til min egen fantasi. Mange kritikere har omtalt boka som velkomponert, men personlig likte jeg ikke helt måten den er delt opp i flere deler på. Første del omhandler barndom, familiedrama og opptakten til en tragisk kjærlighetshistorie, så følte meg nesten litt snytt da jeg begynte på andre del som minnet mest om en krigsroman. Selv om selve historien er interessant og vemodig, og jeg likte den orginale vrien på slutten, nådde denne boka dessverre ikke helt opp for min del.

– Boken begynner med 13 år gamle Briony, hennes følelser og tanker. Hun har lagd et skuespill og vil at slektningene som har kommet på besøk skal spille roller. Det går ikke helt som hun hadde tenkt seg. Cecilia og Robbie har kjent hverandre helt siden de var 7 år, men har kommet litt lengre fra hverandre enn før. Robbie prøver å forklare noe i et brev han sender med Briony, som hun skal gi videre til søsteren. Briony leser brevet og blir fryktelig sjalu. Robbie og Cecilia finner ut at de elsker hverandre. Selskapet som er den kvelden tar brått slutt når kusinen, som spiller Arabella i skuespillet, blir voldtatt. Briony lyver og får Robbie sendt til fengsel. Hun kommer til å angre på resten av sitt liv og prøve å rette på det. Det er ei flott bok Ian McEwans har skrevet og må være den aller beste boken hans. Jeg syns det er litt kjedelig å lese om Brionys tanker i en hel evighet, men jaja. Slutten er fryktelig trist, og ikke lykkelig som jeg håpet på. Den får en sterk 5-er fra meg og ikke en 6-er, siden jeg liker bøker med glad slutt. ;-)

– Briony er ung, uforsiktig og fantasifull. Hun lar ofte tankene løpe løpsk med seg, og tenker ikke alltid godt nok gjennom ting. Konsekvensen av dette skal følge henne gjennom hele livet. Til en viss grad ødelegger hun sitt eget liv i senere ungdomsår, for å straffe seg. Eller er det krigen som er årsaken? Det er ikke enkelt å si. Etter å ha lest boken måtte jeg la den synke før jeg kunne skrive om den. Og boken synker og synker. Enkeltsetninger og hendelser setter seg fast i sjelen. For selv om boken synker og synker forsvinner den aldri. McEwans ord setter seg fast, de er kommet for å bli. Historier er ikke alltid det vi tror de er, eller skal være, og det er denne boken et stort bevis på. Jeg vet ikke om jeg hadde likt boken hvis slutten ikke var slik den er, men det var den, og etter å ha lukket permene satt jeg der med ord for beskrivelse som ikke finnes i mitt vokabular. Slutten gjør boken fantastisk. Så konklusjonen er; er du ute etter en spesiell, underfull og unik bok er dette boken, for den er virkelig flott.

– Ian McEwan er en mester i beskrivelse av tilværelsens mørkere sider. Til tross for (eller kanskje på grunn av?) all positiv forhåndsomtale ble jeg likevel litt skuffet over denne boka. McEwan skriver flytende og elegant, som alltid, men det blir iblant litt for omstendelig og detaljert. I lengre perioder dalte interessen hos undertegnede, ikke minst under de lange skildringene av krigens redsler. Da jeg kom til den hendelsen som tittelen henspiller på, fikk jeg en ubendig lyst til å kaste boka fra meg. I seg selv er vel det et tegn på at vi har å gjøre med en dyktig og intelligent forfatter som vet hva han gjør, men situasjonen og konsekvensene blir så overdrevne at det står i fare for å miste troverdighet.
Boka reiser interessante moralske spørsmål, men kanskje blir de litt for spissformulerte. Om det finnes tilgivelse for det utilgivelige? Nei, jeg synes ikke det.

– Søstrene Briony og Cecilia er mye overlatt til seg selv, da moren Emily har migrene og faren ofte er fraværende pga. jobb i utenriksdepartementet. Da storebroren Leon kommer hjem på besøk sammen med en kamerat, stelles det i stand et stort middagsselskap, der også de 3 søskenbarna som bor hos dem og nabogutten er invitert. Under middagen, den hete sommerdagen i 1935, skjer en forferdelig forbrytelse som mistolkes og får uante konsekvenser, helt fram til våre dager. Jeg mistenkte at forfatternavnet var et pseudonym pga. språket og setningenes feminine oppbygging, men det har en hensikt. Boka er delt inn i 4 deler og skrevet i forskjellige stiler. Jeg likte første del best, der hver hovedperson forteller hendelsesforløpet på sin. Der den ene er uklar, fyller den andre ut. Historien strekker seg fra sommeren i England i 1935, 2 verdenskrigs grusomheter frem til en gjenforening av Tallisfamilien i 1999. Til tross for at boka mangler litt trøkk og bruker en mengde av ord for å beskrive en enkel handling, var det et eller annet som fengslet meg. Kanskje det var nysgjerrigheten om det finnes forlatelse for grusomme handlinger. Kan løgn tilgis? Kan historien omskrives?