– Julien Sorel er en drømmer som vokser opp, fanget i sin autoritære fars stramme grep. Så fort muligheten byr seg søker han lykken i den store verden, der målet er å etterlikne sitt store idol: Napoleon. Unge Sorel er kjent med sin fortid og problemene dette vil medføre i finere kretser, men er villig til å gjøre hva som helst for å komme seg opp og frem. Samtidig plages han nettopp ved tanken på hva han finner seg i. Han dyrker sitt eget ego, men avskyr miljøet rundt seg. Samtidig skal det vise seg at hele planen står i fare for å møte en utfordring selv de største blant mennesker ikke kan slå: kjærligheten. Stendhal har skrevet en god psykologisk roman, med flotte person- og miljøskildringer. Stilen er nokså lik hans landsmann Gustave Flaubert og andre psykologiske samtidsskildringer fra tidlig 1800-tall.

– Denne romanen er enorm. Jeg vil tro den falt i dårlig jord da den kom ut. Den er intrikat skrevet, med stor psykologisk dybde. Hovedpersonen er Julien Sorel, en sønn av en snekker i en liten provinsby i Frankrike. Han er ikke akkurat farens yndling, han går sine egne veier og er opptatt av å gjøre karriere. Det finnes to muligheter, hæren eller kirken. Siden hæren etter Napoleons fall har blitt noe vanskeligere er det teologi Julien begir seg til å studere. Dette gjør han med stor suksess, han har nemlig klisterhjerne, og husker hva det skal være. Dette gjør at han får en stilling som huslærer hos borgermesteren. Her begynner hans forførelseseventyr, først her og siden i Paris. Ved hjelp av sin ergjerrighet arbeider han seg oppover..

– I kjølvannet av Napoleonstiden, under den såkalte restaureringen hvor adel og kirke gjenvinner makten, følger vi Julien Sorel. Sorel er av fattig herkomst, har Napoleon som sin gud, og er velsignet med en usedvanlig god hukommelse. Med denne kombinasjonen av Napoleonsk mot og ærgjerrighet, et tiltalende utseende, samt en hukommelse som imponerer både biskoper og hertuger, starter Julien Sorel sin ferd mot toppen. Hans erobrerhjerte får etter hvert nok å stri med, og Julien lærer hele veien å hate aristokratiet, sosiale posisjoner, hykleriske klerker, og attpåtil seg selv. En kjærlighetshistorie? Tilsynelatende. En studie i psykologi? Så avgjort. Men først og fremst vil jeg kalle dette en fremragende kulturskildring, med en tydelig underforstått satire, og en av de beste romaner jeg har lest på lang tid