– Orhan Pamuk er godt kjent i miljøet og kulturen han beskriver i denne boken. Så godt kjent at det kanskje blir et høydepunkt hvordan boken tar leseren inn i et lite tyrkisk miljø. Selve historien og skrivemåten i Snø er jeg ikke meget imponert av, selv om den har en herlig twist mot slutten. Ka, bokens hovedperson, blir leseren godt kjent med, en kan føle hans sinnsstemning mer intenst desto lengre en kommer ut i boken. For meg ble høydepunktet, som sagt å få et innblikk i dette tyrkiske samfunnet, boken har stor verdi når det gjelder en videre forståelse av konfliktene mellom sekulære og islamske ekstremister i Tyrkia.

– Dette var min første opplevelse med moderne tyrkisk litteratur, og det kommer garantert ikke til å bli den siste. Jeg ble først overrasket over språket i boken. Setningene var korte, nærmest skrellet bort for alle overflødige ord. Likevel klarer forfatteren å få formidlet de innerste, dypeste følelser hos karakterene på en treffsikker og glimrende måte. Samtidig er hans beskrivelse av hvordan mennesker i det fattige østlige Tyrkia har det i dag. Beskrivelsen av hverdagslivet, med kafeer, sigarettrøyking, tedrikking, hemmelig politi, islamister og intriger er elegant beskrevet. Om historien i seg selv er rett fram, er det underliggende temaet ikke så lett å finne fram til. Det krever en innsats fra leserens side, men det er det absolutt verdt.

– Historien handler om poeten Ka som bor i eksil i Tyskland fordi han ble politisk forfulgt i Tyrkia. Han drar som journalist til den lille tyrkiske byen Kars under påskuddet at han skal skrive om en selvmordsbølge blant unge muslimske jenter der. Men egentlig er han på utkikk etter den vakre Ines, som han har hørt er blitt singel. En kraftig snøstorm stenger alle veier ut og inn, det blir militærkupp, Kas kunstneriske kreativitet blomstrer, det er fullstendig unntakstilstand i byen. Jeg synes det mest interessante med denne romanen er innblikket i spenningen mellom religion og samfunn i det sekulariserte Tyrkia.

– Ka kommer fra sin flyktningtilværelse i Tyskland til hjemlandet Tyrkia, nærmere bestemt innlandsbyen Kars, langt borte fra både Ankara og Istanbul, for å skrive en reportasje om unge jenter som har tatt selvmord etter at det ble forbudt å gå med hijab på byens universitet. Etter hvert kommer han i kontakt med både sekulære politikere, brutalt politi og radikale islamister, og ikke minst en noe forsoffen teatergruppe som ikke er hva man tror. Snø er spennende som en kriminalroman, språklig og stilistisk en nytelse og en vakker kjærlighetshistorie. Ikke minst er det en viktig skildring av møtet mellom vest og øst - og hvordan vesten oppfatter det muslimske, hvordan muslimer fra Mid-Østen oppfatter Vesten og ikke minst hvordan de begge tror at den andre sin oppfatning er. Både de etnosentriske og de kulturrelativistiske har godt av å lese denne romanen. Den tvinger deg til å tenke, og rører følelsene dine. Kort sagt - alt det et kunstverk skal gjøre. Skal jeg si noe negativt helt til slutt må det være at den kan være litt langtekkelig.