Meny

Stillitsen

; Hilde Lyng (Oversetter)

Oliver Twist møter Breaking Bad i denne nervepirrende og dypt rørende romanen. Stillitsen er en uforlignelig fortelling: fantasifull, storslagen og fengslende. Donna Tartt tar igjen verden med storm - tjue år etter Den hemmelige historien. Les mer
Vår pris
149,-
Spar
250,-

Veil. pris: 399,-  (Innbundet)
Leveringstid: Ikke i salg

  Kjøp NÅ - få 7 bonuskroner!

Vår pris: 149,-
Spar: 250,-

Veil. pris: 399,-  (Innbundet)
Leveringstid: Ikke i salg

  Kjøp NÅ - få 7 bonuskroner!

Om boka

Presentert av Anette Orre, kritiker, forlagsredaktør og kulturansvarlig ved sjømannskirken i New York

Tenåringen Theo Decker får livet snudd på hodet da moren blir drept i et terrorangrep ved et kunstgalleri i New York. Theo overlever mirakuløst og får på forunderlig vis med seg Carel Fabritius' lille mesterverk fra 1654, "Stillitsen", med en småfugl som motiv, ut av ruinene. 

Theo beholder maleriet i all hemmelighet, mens han blir trukket mellom en velstående og dysfunksjonell New York-familie, sin egen alkoholiserte far og den hjertevarme antikvitetshandleren Hobie.

En stor og tettpakket leseopplevelse av en roman.
Dagbladet

Dette er startpunktet for den utrolige historien om Theos liv over en periode på 15 år, der fascinerende karakterer og dramatiske vendinger kommer som perler på en snor, og hvor de mange trådene nøstes opp på elegant og overraskende vis etter en eventyrlig reise gjennom sorg, spenning, kjærlighet og menneskelig drama.

En ambisiøs røverhistorie (...). En sulten fortelling der stadig nye ringer sprer seg i vannet.
Anne Cathrine Straume, Kulturnytt, NRK P2

Donna Tartt er en særdeles overbevisende forfatter. Etter å ha lest hennes skildring av den intense, nesten religiøse opplevelsen av å betrakte maleriet "Stillitsen", er faren stor for at man rammes av en akutt trang, ja, nærmest en følelse av nødvendighet, etter selv å se bildet som har gitt boka dens engelske tittel, The Goldfinch. Da maleriet, signert nederlandske Carel Fabricius, ble vist på Manhattan nå i vinter, strakk køene seg over mer enn tre kvartaler. I tolv minusgrader, i to, noen ganger tre timer, ventet blåfrosne New Yorkere utenfor Frick-samlingens staselige lokaler på østsiden av Central Park. Utstillingen viste også verker av Rembrandt og Vermeer, så å legge all skyld på Tartt er neppe helt sannferdig. Men som en av de blåfrosne, med svært god tid til å slå av en prat med alle i nærheten, fikk jeg i det minste bekreftet at mange var der i samme ærend - og at Donna Tartts roman om det bittelille bildet av den bittelille fuglen, malt i 1654, var det store samtaleemnet i køen den dagen.

Det ensomme barnet
I romanen henger bildet noen kvartaler lenger nord i byen, på The Metropolitan Museum of Art. Så smeller det. Sal på sal av uvurderlige kunstverker går tapt i terrorangrepet. Det gjør også det mest uvurderlige mennesket i 13 år gamle Theo Deckers liv. Theo er på vei ut av museet sammen med sin mor, hun går tilbake for å ta en siste kikk på et av bildene, da bomben eksploderer. I en lang og intens, nesten drømmeaktig scene, omgitt av røyk, istykkerrevne menneskekropper, flytende inn og ut av sin egen bevissthet, klarer Theo å komme seg ut av museet uten at noen legger merke til ham i kaoset. I skulderveska har han Fabricius' maleri av en liten, gyllen fugl lenket til en hylle. Bildet blir en besettelse: En slags talisman, en gjenstand som representerer alt som er vakkert og ekte og godt, og kanskje en siste forbindelseslinje til den avdøde moren.

Umoderne, storslagen og vidunderlig! (...) Den eneste innvendingen jeg har til denne boka er at den tar slutt.
Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

Tartt legger ikke skjul på sin store beundring for Charles Dickens, og nikker mer enn én gang til den gamle mesteren i denne boka, blant annet når hun sender sin nå så godt som foreldreløse hovedperson alene ut på en humpete dannelsesreise som strekker seg over halvannet tiår. Han bor noen måneder på Park Avenue hos den elegante og dysfunksjonelle rikingfamilien Barbour, som knapt legger merke til at de har en ekstra overnattingsgjest. Deretter finner han et tilfluktssted i den støvete og fantastiske antikvitetsbutikken Hobart and Blackwell i West Village. Når han så tvinges til å flytte til sin far og hans platinablekede kjæreste Xandra i en fargeløs, solsvidd forstad til Las Vegas, føles det som et overgrep. Ikke bare fordi den tilbakevendte faren overhodet ikke er interessert i å bli kjent med sin sønn, utover å tilegne seg den beskjedne arven hans. Men også fordi Tartts bok er en så uforbeholden kjærlighetserklæring til New York City.

Uforglemmelige Boris
Som i sine to foregående romaner skildrer Tartt en svært ung, svært intelligent hovedperson, og det gjør hun mer innsiktsfullt og troverdig enn nesten alle andre. Hun skriver glitrende om ensomhet, og enda bedre om intense, altoppslukende vennskap. For heldigvis treffer Theo Boris. Som sønn av en ukrainsk kriminell som med ujevne mellomrom flytter til et nytt land for å unngå trøbbel, er Boris rasende sjarmerende, uforutsigbar og livsfarlig. Og i likhet med hovedpersonene i Den hemmelige historien, fullstendig uforglemmelig. De to forsømte tenåringsguttene forsvinner inn i en tomannsboble av whisky, smertestillende, videospill og store samtaler.

Intrikat og fornøyelig historie med klassisk sirkelkomposisjon og en bukett av thrillerepisoder (...). Tartts lille fink flyr utvilsomt med kraftige vingeslag.
Thea Urdal, Dagsavisen

Det ekstremt verdifulle bildet, som kunstverdenen etter hvert leter desperat etter, forblir en hemmelighet Theo vokter med sitt liv. Samtidig vokser han opp og innser at han trekkes mot katastrofen, mot den "vakre selvødeleggelsen". Og i bokas siste del innser vi at hun har lurt oss, Tartt, og at en tvist vi slett ikke så komme, snur opp-ned på alt.

Oppslukende og intrikat
Stephen King, som anmeldte boka i The New York Times Book Review, kalte den en "triumf" og "en sjeldenhet som inntreffer en håndfull ganger per tiår". Og Tartts roman er sjelden. Stilistisk og språklig er den ekstremt gjennomarbeidet og imponerende. Samtidig får den kresne voksne lesere til å huske den nesten gjenglemte, søte, barnslige følelsen av å bli så oppslukt av en historie at en må lese hele natten. I sin ytre form er dette en thriller. For det starter med et mord, selv om forfatteren nesten får oss til å glemme det underveis. Underveis stiller Tartt de store spørsmålene. Om skyld og skjebne og godhet. Og om hvorfor ødeleggelsen av et 300 år gammelt kunstverk kan virke sterkere på oss enn tapet av menneskeliv.

Det ensomme barnet
I romanen henger bildet noen kvartaler lenger nord i byen, på The Metropolitan Museum of Art. Så smeller det. Sal på sal av uvurderlige kunstverker går tapt i terrorangrepet. Det gjør også det mest uvurderlige mennesket i 13 år gamle Theo Deckers liv. Theo er på vei ut av museet sammen med sin mor, hun går tilbake for å ta en siste kikk på et av bildene, da bomben eksploderer. I en lang og intens, nesten drømmeaktig scene, omgitt av røyk, istykkerrevne menneskekropper, flytende inn og ut av sin egen bevissthet, klarer Theo å komme seg ut av museet uten at noen legger merke til ham i kaoset. I skulderveska har han Fabricius' maleri av en liten, gyllen fugl lenket til en hylle. Bildet blir en besettelse: En slags talisman, en gjenstand som representerer alt som er vakkert og ekte og godt, og kanskje en siste forbindelseslinje til den avdøde moren.

Umoderne, storslagen og vidunderlig! (...) Den eneste innvendingen jeg har til denne boka er at den tar slutt.
Maria Årolilja Rø, Adresseavisen

Tartt legger ikke skjul på sin store beundring for Charles Dickens, og nikker mer enn én gang til den gamle mesteren i denne boka, blant annet når hun sender sin nå så godt som foreldreløse hovedperson alene ut på en humpete dannelsesreise som strekker seg over halvannet tiår. Han bor noen måneder på Park Avenue hos den elegante og dysfunksjonelle rikingfamilien Barbour, som knapt legger merke til at de har en ekstra overnattingsgjest. Deretter finner han et tilfluktssted i den støvete og fantastiske antikvitetsbutikken Hobart and Blackwell i West Village. Når han så tvinges til å flytte til sin far og hans platinablekede kjæreste Xandra i en fargeløs, solsvidd forstad til Las Vegas, føles det som et overgrep. Ikke bare fordi den tilbakevendte faren overhodet ikke er interessert i å bli kjent med sin sønn, utover å tilegne seg den beskjedne arven hans. Men også fordi Tartts bok er en så uforbeholden kjærlighetserklæring til New York City.

Uforglemmelige Boris
Som i sine to foregående romaner skildrer Tartt en svært ung, svært intelligent hovedperson, og det gjør hun mer innsiktsfullt og troverdig enn nesten alle andre. Hun skriver glitrende om ensomhet, og enda bedre om intense, altoppslukende vennskap. For heldigvis treffer Theo Boris. Som sønn av en ukrainsk kriminell som med ujevne mellomrom flytter til et nytt land for å unngå trøbbel, er Boris rasende sjarmerende, uforutsigbar og livsfarlig. Og i likhet med hovedpersonene i Den hemmelige historien, fullstendig uforglemmelig. De to forsømte tenåringsguttene forsvinner inn i en tomannsboble av whisky, smertestillende, videospill og store samtaler.

Intrikat og fornøyelig historie med klassisk sirkelkomposisjon og en bukett av thrillerepisoder (...). Tartts lille fink flyr utvilsomt med kraftige vingeslag.
Thea Urdal, Dagsavisen

Det ekstremt verdifulle bildet, som kunstverdenen etter hvert leter desperat etter, forblir en hemmelighet Theo vokter med sitt liv. Samtidig vokser han opp og innser at han trekkes mot katastrofen, mot den "vakre selvødeleggelsen". Og i bokas siste del innser vi at hun har lurt oss, Tartt, og at en tvist vi slett ikke så komme, snur opp-ned på alt.

Oppslukende og intrikat
Stephen King, som anmeldte boka i The New York Times Book Review, kalte den en "triumf" og "en sjeldenhet som inntreffer en håndfull ganger per tiår". Og Tartts roman er sjelden. Stilistisk og språklig er den ekstremt gjennomarbeidet og imponerende. Samtidig får den kresne voksne lesere til å huske den nesten gjenglemte, søte, barnslige følelsen av å bli så oppslukt av en historie at en må lese hele natten. I sin ytre form er dette en thriller. For det starter med et mord, selv om forfatteren nesten får oss til å glemme det underveis. Underveis stiller Tartt de store spørsmålene. Om skyld og skjebne og godhet. Og om hvorfor ødeleggelsen av et 300 år gammelt kunstverk kan virke sterkere på oss enn tapet av menneskeliv.

En roman som konsentrerer Tartts oppsiktsvekkende fortellerevner i et henførende hele som minner leseren på hvilken altoppslukende glede det kan være å lese hele natten.
New York Times

Jeg-fortelleren Theo selv sier på en av bokas siste sider, "det er noe ærefullt og opphøyet i det å elske det som døden ikke har berørt". For akkurat som han selv er gutten som overlevde, er maleriet av den lille fuglen i lenken et av de få bevarte bildene av Fabricius - den genierklærte kunstneren som døde sammen med de fleste av verkene sine i en eksplosjon kun 32 år gammel, samme år som han malte "Stillitsen". Den historien kunne godt vært diktet av Donna Tartt, hadde det ikke vært for at det faktisk har skjedd.

'Stillitsen' er en sjeldenhet som inntreffer en håndfull ganger per tiår.
Stephen King, New York Times Book Review

Fakta

Om forfatteren

Donna Tartt (f. 1963) er oppvokst i Greenwood i Mississippi og bor nå i New York. Hun debuterte i 1992 med Den hemmelige historien, om en gruppe studenter hvis intellektuelle leker til slutt endte i katastrofe. Romanen ble en enorm suksess, solgte over 5 millioner eksemplarer og ble oversatt til 23 språk. Hennes andre roman, Den lille vennen, ble hedret med WH Smith Award 2003. Donna Tartt jobber også som essayist og kritiker. Stillitsen er Donna Tartts tredje roman.

Portrett av Donna Tartt