– Denne selvbiografiske boka fortsetter der "Paula" sluttet, og fortelles til henne. Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer. Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom. Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv.

– Isabel Allende har en gudgitt gave i å observere og sette ord på det som skjer rundt henne. Hverdagslige hendelser blir til humoristiske og tankevekkende små historier når hun setter ord på det. I denne boken skriver hun om det som har hendt i livet hennes etter at datteren døde. Hun skriver på ingen måte kronologisk, men tar beskrivende sidesprang bakover i tid der det måtte passe. Allende har en enorm kunnskap om mennesker. I denne boken er hun ærlig og liketil, og fremstiller seg selv som en overaktiv hønemor med stort varmt hjerte som ønsker å romme alle, enten det er eks-svigerdøtre, ektefellens barn og barnebarn, foreldre eller eksentriske venninner. Hun skriver om ektefellens narkomane datter som mot alle odds fødte en datter, og senere bare forsvant. Datterdatteren vokste opp hos to lesbiske buddistmunker. Hun skriver om sønnen og ektefellen, som etter tre barnefødsler fant ut at hun var lesbisk, og flyttet sammen med stesvigerfarens kommende svigerdatter (?!). Dette satte alt på hodet og Isabel og mannen måtte ha psykologhjelp. Og hun skriver om sitt liv som forfatter. Allende har absolutt opplevd mye i livet. Les og bli imponert selv.

– Summen av dagene er en fabelaktig tittel, syns jeg. Allerede her vekkes min interesse. Isabel Allende har skrevet en memoir-bok om seg selv og klanen sin, dedikert til hennes døde datter, Paula. I boken underretter hun datteren hva som har hendt i klanen siden hun forlot dem. Allende har en fantastisk evne til å sanse og beskrive menneskene hun omgir seg med. Noen episoder er hverdagslige, slik som mange opplever livet, mens andre er ganske ekstraordinære. Hun forteller med alvor og humoristisk snert om barn og barnebarn, ekteskap, psykologterapi, narkomane stebarn, stebarnebarn som får lesbiske buddistfosterforeldre, om sin fargerike venninne med silikonpupper som har reist verden rundt og søker kjæreste, om hvordan det er å være forfatter og veldig mye mer. Allende fremstår som litt av en hønemor, opptatt av alles vel og ve, og ivrig etter å ha alle i klanen nærmest mulig, selv om det går på helsa løs. Anne Marie Ottersen er en fabelaktig oppleser. Hennes litt slitte stemme passer utmerket til boken, og hun har gjort en enestående jobb! Jeg vil anbefale denne boken, rett og slett fordi den er så omfattende og glitrende godt skrevet fra en moden og erfaren forfatter. En rikholdig leseopplevelse.

– Allende skriver levende og intenst om kjærlighet og skilsmisse, utroskap og surrogatmødre. Lesbiske buddhistnonner, en narkoman mor og et flust av flere skikkelser danner en bok man skulle tro er i det mer kaotiske laget, men dette er på ingen måte tilfelle. "Summen av dagene" er en forlengelse av Allendes selvbiografi, "Paula". Forfatterens fargerike språk oser av humor og selvironi, hun skriver ufortrødent om både svigermor og barnebarn, alltid med glimt og alvor. Selv om hennes omgangskrets er langt fra vanlig, kjenner man seg pussig nok igjen i flere av situasjonene som forekommer. Allende slutter boken med ordene SLUTT (for denne gang). Man kan kun håpe at det kommer mer, da dette er lesning man absolutt burde unne seg.

– Å lese om livet til Isabel Allende er som å lese en særdeles fatasifull roman, hennes virkelighet er til tider ganske utrolig. Hun forteller om livet med ektemannen, kampen for å prøve å ta vare på hans tre narkomane barn, sorgen over datteren Paula, venner med de mest utrolige livshistorier og familiemedlemmer som er alt fra lesbiske budhistnonner til konservative katolikker fra Opus Dei. Hun skriver med mye humor og selvironi, og boken er full av morsomme episoder, som samtidig viser at Allende som familiens matriark nok ikke alltid er enkel og leve med. Det mest inspirerende med boka er kanskje måten Allene beskriver menneskene rundt seg på. Selv om mange av dem er svært forskjellige fra henne selv, beskriver hun dem alle med en grunnleggende respekt for at de er som de er. Selv om det er mer en nok av tragiske historier i Allendes liv, er det en bok å bli i godt humør av.