– "Tett inntil dagene" ble anbefalt meg av mange, og jeg kommer defintivt til å la anbefalingen gå videre. Det er først og fremst en skjør, sår og nydelig historie om en sønns forhold til sin mor, men samtidig åpner den en dør inn til en virkelighet mange av oss dessverre kjenner alt for lite til. Den forteller om hvordan det er å komme fra en helt annen del av verden, med alle de nye inntrykkene som skal fordøyes og med en helt ny virkelighet som skal beherskes. Den formidler den fremmedgjøringen mange innvandrere føler i forhold til sine nye hjemland, og ikke minst forteller den om hvordan mange av dem opplever å miste kontakten med sine barn, og se dem absorberes av en fremmed kultur. Mustafa Can forteller ærlig og troverdig om dilemmaer og utfordringer han har møtt i sitt liv, og ikke minst klarer han på nydelig vis å formidle den enorme respekten og kjærligheten han har for sin avdøde mor. Dette er en litterær opplevelse man ikke bør gå glipp av.

– "Tett inntil dagene" inneholder en stor livsvisdom som burde fortelles, og det gjør Mustafa Can med en enkel fortellerstemme som er hans egen. Selv om boken handler om hans fantastiske mor og hennes liv, sitter jeg som leser likevel igjen med hans historie. Hans mor levde for sine barn og dermed må han også skrive om seg selv og om følelser som nok er universelle, i tillegg til den indre konflikten som gjerne oppstår når man er født i en kultur og lever i en annen. Boken er så absolutt intet stjerneskudd i den store bokverdenen, men en "reality"-bok som sitter på flere universelle perler av livsvisdom. Jeg deler hans sorg over morens bortgang!

– Svensk-kurdiske Mustafa Can forteller i denne boken om hvordan han skammet seg over sin mor. Selv var han så ung da han kom til Sverige, at han raskt lot seg integrere og ble «svensk». Moren derimot, lignet ikke på snertne svenske mødre i det hele tatt. Hun forsto lite av det som ble hans verden, og kunne som analfabet knapt skrive sitt eget navn. Fortellingen begynner på morens dødsleie, hvor Mustafa desperat forsøker å bli kjent med henne før det er for sent. Han kommer langt på vei. Gjennom samtaler ved sykesengen og refleksjoner over egne erindringer fra oppveksten, trer mamma Güllü stadig skarpere frem. Mustafa fortsetter sitt prosjekt også etter at døden har inntruffet. Han gjengir en gripende fortelling fra sin far, og møter morens venner i landsbyen de en gang forlot. Dette er ikke bare et sjeldent velskrevet portrett, men en klok og ettertenksom beskrivelse av erfaringer som er gyldige langt utenfor forfatterens egen familie. Man må slett ikke ha innvandrerbakgrunn for å kjenne seg igjen. Men ved å spenne opp det store lerretet - der avstanden mellom Kurdistan og Sverige er like stor som mellom ham og moren - har Mustafa Can også levert et samtidshistorisk verk.Anbefales på det sterkeste!

– Denne boken er utrolig vakker. Den er en sønns beretning om sin mor. En kvinne som aldri ble skikkelig integert i det nye landet hun kom til, Sverige. Familien reiste fra Tyrkia på tidlig 70-tall - og kvinnens plass var hjemme på kjøkkenet. Dette er historien om en kvinne som elsket sin familie høyt. Men også om en sønn som ikke før i voksen alder klarer å se og skjønne sin mor. Vel, skjønne henne kan han vel aldri skikkelig. Men bildet av henne endres når hun blir syk og døende. Boken er skrevet på en glitrende måte, den anbefales på det sterkeste.

– Dette er en av de bøkene som har gjort størst inntrykk på meg i år. Mustafa Can skriver varmt om sin egen oppvekst, familie og ikke minst sin mor. Dette er på samme tid en kjærlighetserklæring til mor samtidig som det er en varm og sår fortelling om det å vokse opp i et nytt land. Can skriver usedvanlig godt og har et rikt språk. Både historiene fra Sverige og fortellingene om moren og farens oppvekst i Kurdistan sitter lenge i minnet. Boken tar opp mange aspekter ved det å flytte fra sitt hjemland som jeg ikke hadde tenkt på før jeg leste boken. Jeg anbefaler den på det varmeste. Dette er fortellinger du vil sitte igjen med lenge!