I dag finnes det 13 slaviske språk. I alfabetisk rekkefølge er dette belarusisk, bosnisk, bulgarsk, kroatisk, makedonsk, montenegrinsk, polsk, russisk, serbisk, slovakisk, slovensk, tsjekkisk og ukrainsk. Denne boken forteller historien om hvordan disse moderne slaviske språkene ble etablert i kjølvannet av murens og kommunismens fall, og etter at nye grenser ble trukket i Øst-Europa fra 1990-tallet.

I 1989 gjennomførte Polen de første frie valgene etter andre verdenskrig, det var revolusjon i Tsjekkoslovakia, og i Bulgaria fikk den kommunistiske lederen sparken. I 1991 erklærte Ukraina og Belarus, og til sist også Russland, seg som uavhengige stater. Sovjetunionen var en saga blott. I Jugoslavia ble dannelsen av nye, uavhengige stater – i første omgang Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia – også opptakten til forferdelige kriger. På langt mer fredelig vis skilte Tsjekkia og Slovakia lag i 1993. I 2005 etablerte også Serbia og Montenegro seg som to selvstendige stater. Resultatet ble i alt 13 slaviske stater.

Det er ofte mange humper på veien mellom en stat og språket man bruker i den staten. Boken handler om disse humpene, slik som de har vist seg i form av overveielser, uenigheter, beslutninger og tiltak. De slaviske språkene har lange, rike og innfløkte tradisjoner. Men de moderne slaviske språkene kom altså ikke av seg selv. De er i utpreget grad produkter av språkpolitikk.