Omtalt i Dag og Tid av Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor i lesevitenskap.

Denne boka representerer ein hybrid teksttype vi burde sett langt oftare i Noreg: ei veksling mellom eller blanding av refleksjonsessay, pamflett, reportasje, intervju, skildring, forteljing. Skrivemåten gjev perspektiveringar. Vi vert kjende med måten skrivaren grublar, arbeider og diskuterer med folk og seg sjølv på. Dette er på mange måtar førebiletleg for det fagplanane seier at skuleelevar skal lære seg å meistre i tale og skrift: Ein balanse mellom patos - kjensler - og logos - sakleg orden - som fremjer etos - opplevinga av truverde. Alle som kjenner seg vaksne nok til den slags, vil ha glede av å opne denne boka.

Det er en voksende oppfatning i Vesten om at venstresiden har gått seg vill når det gjelder noen av dens viktigste tradisjonelle fanesaker. Dens forhold til kvinnekamp, ytringsfrihet, religion og homogenitet har støtt på utfordringer i forbindelse med kulturblandingen som er vokst frem over de siste tiårene. Der den tidligere var kjernen i vestlig religionskritikk fremstår den nå som blasfemiens største kritiker. Der den tidligere har stått last og brast sammen med kvinner mot tradisjonelle kjønnsmønstre og konservativt tankegods, bortforklarer den nå det samme av hensyn til en toleranse på villspor. Der den tidligere sloss med nebb og klør for å utvide ytringsrommet, fremstår den nå som tannløs overfor krav om innskrenkinger.

Tilbake står mange frustrerte mennesker som tidligere har identifisert seg med denne siden av politikken, sammen med et voksende antall frustrerte minoritetskvinner og frafalne muslimer som er kritiske til sin tidligere religion. Disse som burde være venstresidens naturlige medsammensvorne. Hva skjedde?

Dette er ikke en bok for akademikeren eller bokanmelderen. Det er en kranglete, påståelig, ubalansert samling argumenter som speiler forfatterens frustrasjon.