Knut Wiggen er noe så sjeldent som en pioner i computermusikken. Og han er attpå til norsk - selv om han gjorde sine viktigste ting i Sverige, som studiosjef for EMS, Elektronmusikstudion, mellom 1964 og 1975.

Wiggens pionerskap fant sted innen felt som er gjennomgående i computermusikken - digital modellering av lyd, styring av musikalske gester, og lydgjengivelse i rom. Han var den drivende kraft bak utvikling og bygging av verdens første digitalt styrte studio, av et komposisjonsprogram hvis arkitektur og funksjonsmåte først skulle komme i bruk i computermusikken mot slutten av 80-tallet, og av en avansert kvadrofonisk teknikk som likner på den 5.1-standarden som i senere år har funnet veien til butikkhyllene.

Nå . i 2004 . har digital styring gjennomtrengt samfunnet på nær sagt alle områder, og har blitt en hverdagslig ting. På sekstitallet, med en musikkteknologi dominert av analog elektronisk apparatur og analoge båndopptakere, innebar ideen om digitalt styrte synthesizere et sterkt løfte om å løse komponistenes problem med klangmessig stabilitet. Tanken var ny og radikal, og den vant ikke frem på den kommersielle arena før på 80-tallet.

Videre skulle styringen gjøres i et dataprogram som også skulle brukes til å realisere selve komposisjonen, og kompileringstiden for en komposisjon kunne med disse to nye elementene bli redusert i en slik grad at det ble en helt ny flyt i komposisjonsarbeidet. Få av oss i yngre generasjoner kan helt forestille oss hvilken tålmodighetsprøve det var å skrive computermusikk i genrens barndom. Endelig ville Wiggen lage verktøy for å la komponister arbeide med lydens bevegelse i rom, og dette skulle integreres med styrings- og komposisjonsverktøyet slik at alt til sammen ble et nytt instrument.

For Knut Wiggen sprang alt dette ut av en visjon, en stor fortelling om menneskelighet, om kunst og kultur, om opplevelse og om musikk. Han trekker levende inn tankegods fra filosofi og psykologi, og leder frem til behovet for et nytt instrument som nødvendig for å lage nytt materiale, utvikle samtidens dynamikk og skape nye symboler. Hans konklusjon er at dette er nødvendig for å formulere det vår kultur har til felles med andre kulturer, og menneskene med hverandre.

I vår postmoderne tid har ledestjernene voldsom konkurranse på himmelen, og Wiggens bok gjør det lettere å ikke miste oversikten. Knut Wiggen forklarer sine bidrag til computermusikken ut i fra både praktisk nytte og visjon, og perspektivene skiller boken fra andre fagtekster. Jeg er glad for å ha fått et innblikk i Wiggens verden gjennom denne boken.