Sønnen

Det episke maskineriet og den svarte menneskelige komedien som Jo Nesbø for mange bøker siden satte i gang om kjeltringoslo og det nyrike Norge, får ham til å skrive fram stadig nye personer som fascinerer ved sin livaktighet.

I Sønnen møter vi Simon Kefas, en etterforsker som jeg ser for meg som en desillusjonert Harry Hole-type femten år fram i tid. En litt satt og resignert noenogsekstiåring på overtid og med bakgrunn som tidligere Økokrim-etterforsker, nå degradert til mindre prestisjefylt drapsetterforsking og med en klysete ung karrierist fra KRIPOS som rival og overordnet. Simon Kefas har mye å ta igjen, mye å bevise. Han vil ha oppreisning. Han var i sin tid på nippet til å avsløre en korrupsjonsskandale i Oslo-politiet, men manglet de avgjørende bevisene.

Kefas' menneskelige svakhet er ikke - som for Harry Hole - periodedrankerens, men den spillavhengiges. Han har spilt om alt det er mulig å tape på og har fortsatt varierende kontroll på privatøkonomien. Nå er han en tørrlagt spillavhengig som pålegger seg å ikke inngå et eneste veddemål, om innsatsen er aldri så uskyldig. Klippen i hans tilværelse er kona Else, som han elsker over alt annet, og takket være henne får han ikke tilbakefall. Hans privatliv balanserer på en knivsegg og gir tilværelsen en eksistensiell spenning som er typisk for den hardkokte helten.

Simons karakter er risikosøkerens utfordring av grenser. I jobben møter han seg selv. Innerst inne handler drapsetterforskningen om tro, sannhet og visshet. I Simon Kefas' eksistensielle søken etter å avsløre sannheten finnes den hardkokte heltens søken etter seg selv. Det lar Nesbø ham erfare i sin nye roman, som veksler mellom kammerspillets alvor, eksistensielt drama og nervepirrende action.

Navnet Simon Kefas er ikke tilfeldig valgt av forfatteren. I tidligere romaner som Rødstrupe og Frelseren har Nesbø brukt mye bibelsk symbolikk, men i Sønnen er det enda mer gjennomført. Romanen er mettet med bibelske referanser og kristne symboler. Simons sammensatte og grublende karakter ligner på Bibelens Peter. Han som var Jesu mest betrodde disippel og som Mesteren kalte Simon Kefas med tilnavnet Klippen.

Simon Kefas i Sønnen er klippefast i sin tro, men også en som søker bekreftelse gjennom hell og lykke i spill og gjennom å mestre utfordringer og risiko. I ungdommen var han fryktløs. Han var den eneste som turte å stupe fra Aamodtbrua og ut mellom steinene i Akerselvas fossefall. Handlingen i Sønnen bringer ham tilbake til Aamodtbrua og de andre bruene som krysser elva. Her blant de utstøtte under bruene gjør Simon Kefas sine undersøkelser. I dette symbolladete bylandskapet er det mange liv som ender, og her er det mange vitner som ikke er redde for å si sannheten.

Han har tilstått andres grove forbrytelser. Han er mangedoblet drapsdømt. Han er profesjonell syndebukk.

Men hvem er Sønnen som romanen henspiller på? Sonny Lofthus er sønnen til Simon Kefas' avdøde nærmeste venn og kollega fra politiet, Ab Lofthus. En av de beste etterforskerne noensinne. Da sønnen var seksten år, skjøt faren seg og etterlot et brev som sa at han hadde vært muldvarp i politiet og var i lomma på heroinligaer og menneskehandlere. Sonnys liv ble ødelagt, og han ble narkoman. Han har sittet på Staten, Norges mest moderne og fluktsikrede fengsel, i tolv år. Sonny har latt seg bli langtidsfange mot å få sine daglige heroindoser. Han har tilstått andres grove forbrytelser. Han er mangedoblet drapsdømt. Han er profesjonell syndebukk, i kristne termer soner han for andre. Han blir Menneskesønnen.

Simons karakter er risikosøkerens utfordring av grenser. I jobben møter han seg selv. Innerst inne handler drapsetterforskningen om tro, sannhet og visshet. I Simon Kefas' eksistensielle søken etter å avsløre sannheten finnes den hardkokte heltens søken etter seg selv. Det lar Nesbø ham erfare i sin nye roman, som veksler mellom kammerspillets alvor, eksistensielt drama og nervepirrende action.

Navnet Simon Kefas er ikke tilfeldig valgt av forfatteren. I tidligere romaner som Rødstrupe og Frelseren har Nesbø brukt mye bibelsk symbolikk, men i Sønnen er det enda mer gjennomført. Romanen er mettet med bibelske referanser og kristne symboler. Simons sammensatte og grublende karakter ligner på Bibelens Peter. Han som var Jesu mest betrodde disippel og som Mesteren kalte Simon Kefas med tilnavnet Klippen.

Simon Kefas i Sønnen er klippefast i sin tro, men også en som søker bekreftelse gjennom hell og lykke i spill og gjennom å mestre utfordringer og risiko. I ungdommen var han fryktløs. Han var den eneste som turte å stupe fra Aamodtbrua og ut mellom steinene i Akerselvas fossefall. Handlingen i Sønnen bringer ham tilbake til Aamodtbrua og de andre bruene som krysser elva. Her blant de utstøtte under bruene gjør Simon Kefas sine undersøkelser. I dette symbolladete bylandskapet er det mange liv som ender, og her er det mange vitner som ikke er redde for å si sannheten.

Han har tilstått andres grove forbrytelser. Han er mangedoblet drapsdømt. Han er profesjonell syndebukk.

Men hvem er Sønnen som romanen henspiller på? Sonny Lofthus er sønnen til Simon Kefas' avdøde nærmeste venn og kollega fra politiet, Ab Lofthus. En av de beste etterforskerne noensinne. Da sønnen var seksten år, skjøt faren seg og etterlot et brev som sa at han hadde vært muldvarp i politiet og var i lomma på heroinligaer og menneskehandlere. Sonnys liv ble ødelagt, og han ble narkoman. Han har sittet på Staten, Norges mest moderne og fluktsikrede fengsel, i tolv år. Sonny har latt seg bli langtidsfange mot å få sine daglige heroindoser. Han har tilstått andres grove forbrytelser. Han er mangedoblet drapsdømt. Han er profesjonell syndebukk, i kristne termer soner han for andre. Han blir Menneskesønnen.

Noe er i ferd med å skje. Noe er i ferd med å avsløres. Noe er veldig råttent. Menneskesønnen kommer tilbake, og Simon Kefas har saken. Sønnen rømmer fra Staten, og en drapsbølge rammer Oslo i ukene på slutten av sommermåneden juli. Den lyseste tiden på året går mot mørketid. Nådens tid er over, heter det et sted i fortellingen.

Før del 1 åpner, står romanens motto med en setning fra Den apostoliske trosbekjennelse: "Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde."

Les boka. Du vil bli overrasket. Jeg har bare sagt litt.


Teksten er forkortet. Full versjon finner du på aschehoug.no