«Jeg er hos ham fire timer i uka. Jeg ligger på benken. Han sitter bak meg. Jeg hører pusten hans. Lyden av en kopp som settes på bordet, lukten av kaffe. Et svakt drag av tobakk. Jeg spør om han røyker, får ikke svar. På veggene, grafiske blader. Mine egne stive setninger. Tillærte ord, ikke i nærheten av det jeg etter hvert kommer til å bli nødt til å snakke om.»

I samfunnsforskerens bøker er det lett å se avtrykk av sosial klasse, av kjønn og etnisk bakgrunn. Men vi ser avtrykk av mer. Det er budskapet i denne boka: Et slags seksuelt overgrep i barndommen blir avdekket, mange år seinere. Hva skjedde? Hvilken betydning fikk det? På psykoanalytikerens benk bruker han år på å fortelle historien om et liv hvor mye floket seg til. Hvordan kunne det hjelpe å fortelle om det? Røykerne beveger seg ut i den sosiale randsonen. Ubehaget ved å tenne en sigarett øker. Hvorfor? Minnet om en barndomsvenn som det gikk galt med preger synet hans på narkotikapolitikken. Hva skjer når han likevel endrer posisjon?

I en serie essays åpnes et komplekst og risikofylt felt - grenseflaten mellom det dypt personlige og forskerens tilsynelatende affektløse og objektive fremstilling.

«Årets beste essay?»
«(...) opplevde jeg En fremmed på benken som det sterkeste stykke norsk sakprosa siden Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge.»
«Det er åpenbart en skjønnlitterær forfatter skjult i akademiker Pedersen (...)»
Aage Borchgrevink, Aftenposten

«(...) sosiologiprofessor Willy Pedersens rike og velskrevne essays (...)»
Halvor Finess Tretvoll, Dagsavisen

«(...) kan Pedersen ligne en annen av landets beste representanter for akademikere som gjerne skriver for en større offentlighet - Finn Skårderud.»
Kåre Bulie, Dagens Næringsliv