– En psykolgihistorie preges av en enorm mengde detaljer rundt de grove skissene av psykologihistorien slik psykologihistorier har fått den presentert. Boken er særdeles omfattende og er i hovedsak kronologisk oppbygd. Kapitlene inndeles etter de forskjellige epokene og retningene psykologifaget har vært preget av. Her kan bl.a. assosiasjonspsykologien, funksjonalismen, psykoanalysen og gestaltpsykologien nevnes. Det er mange fasinerende fakta som presenteres. Innholdet presenteres på en veldig overbevisende måte, og boka er en fryd å lese som følge av forfatterens stilige formuleringer og tydelige engasjement. For de som har hatt forfatteren som foreleser, kommer hans særegne humor tydelig fram også her. Det er en stilig bok. Men den egner seg ikke for de som søker en bok for å gi oversikt over dette temaet før eksamen el. For de som leser den kun for egeninteresse og nysgjerrighet (og ikke har en eksamen rett rundt svingen), er den helt fantastisk.

– "En psykologihistorie" gir en oversikt som kan være litt forvirrende, med alt for mye informasjon på for liten plass. Det kan være vanskelig å skille mellom viktige detaljer, og informasjon man egentlig ikke trenger. Dette gjelder særlig hvis man bruker boken som pensumlitteratur. Hvis man leser boken kun for å få ett innblikk i psykologiens historie, vil kanskje detaljene fungere som ett krydder (slik det antakeligvis er ment). Oppsummeringen i slutten av hvert kapittel er ett stort pluss, og gjør det mye lettere å se de store linjene. Språket er lett forståelig, og igjennom hele boken er det en humoristisk tone som gjør det morsomt å lese.

– Teigens psykologihistorie skryter på seg å være tematisk. Det eneste som er tematisk med boken er kapitteltitlene, som riktig nok er oppkalt etter sentrale retninger og temaer i utviklingen av psykologien. Men når det kommer til innholdet, så har Teigen en utpreget tendens til å trekke inn ting som egentlig ikke kan kalles det som resten av kapitlet handler om eller egentlig hører hjemme et helt annet sted. Resultatet er et kronologisk og tematisk kaos av en bok. Dessuten har han problemer med å holde seg til en stil Av og til er det temaet som er i sentrum, på neste side er det personer han vil beskrive. Dette kunne selvsagt latt seg kombinere, men der klarer ikke Teigen. Men om man klarer å strukturere stoffet selv, er det hevet over enhver tvil at man kan lære mye av denne boka.

– Dette er pensumboka vår for psy1000 på ntnu høsten 2004. Boka er oversiktlig og grei, med kapitler delt inn i de viktigste epokene (behaviorismen, gestaltpsykologi m.m.). Et minus er at den til tider refererer til andre kapitler i boka, noe som gjør det litt slitsomt ved første gjennomlesning. For eksempel ble det i kap. 3 henvist til kap. 9, så litt hopping mellom kapittlene blir det. Men akkurat det gjør ikke så mye dersom man følger forelesninger i tillegg. Men for de som vil sette seg inn i psykologiens historie på egen hånd, kan det bli et problem. Ellers er boka grei å lese, ikke for vanskelig språk, og ett pluss for at den er på norsk. En helt grei bok om psykologiens historie. Så nå er det bare å lese igjennom en gang til og se hvordan det går til eksamen!

– Jeg er en ambisiøs psykologistudent og ikke særlig flink i engelsk, disse to egenskapene lar seg dårlig kombinere når omtrent alt pensumet er på engelsk...derfor er det bøker som dette som redder meg. Boken er ganske tung, og er til tider ganske uoversiktelig. På tross av dette har jeg fått bedre utbytte av denne boken, enn jeg har fått av "historie" boken på pensumlisten. For de som ikke vet det er psykologihistorien nøkkelen til resten av studiumet, kan du ikke historien blir det vanskelig å lese resten av "pensumet". Jeg vil anbefale denne boken til alle psykologistudenter...som ikke er noe glad i å lese engelsk..