– Meget viktig og veldokumentert bok som poengterer at kropp og sjel er ett,selv om de håndteres av ulike fag og språk. Imponerende referanseliste.
Hvordan krenkede barn blir syke voksne
Tredje utgave er gjennomgående revidert for å gi plass til nye forskningsresultater, nye historier og den nyeste kunnskapen om hvilken virkning giftig barndomsstress har på kroppens fysiologi og celler. Les mer
Logg inn for å se din bonus
Boken handler kort fortalt om helsefølger av vond og vanskelig erfaring i tidlige år. Sagt på en annen måte handler den om samspillet mellom tre fenomener: kropp, erfaring og mening. Forfatterne spør seg om medisinfaget har den rette kunnskapen for å kunne behandle mennesker som er blitt syke av krenkelser.
Boken retter seg mot studenter og praktikere innenfor helsefag, medisin og psykologi. Forfatterne håper dessuten at personer som selv er blitt krenket, kan ha nytte av boken på to måter: til selv å forstå sammenhenger i eget liv, og til å hjelpe sine behandlere til å forstå hvilke følger erfaringene har fått.
Om forfatterne:
Anna Luise Kirkengen er tidligere allmennlege. Hun er i dag professor i allmennmedisin ved Universitetet i Tromsø og ved NTNU i Trondheim.
Ane Brandtzæg Næss er medisinstudent (ferdig 2016) ved Universitetet i Oslo. Hun har bidratt med å gjennomgå ny forskning og oppdatering av teksten (blant annet om telomerer).
Medlemsvurdering:
Et viktig faglig og etisk anliggende hos Kirkengen er å påvise hvordan medisinens dualistiske tenkning om mennesket som kropp og sinn, og fagets tradisjonelle holdning til kroppen som materie, ofte gjør det vanskelig å forstå hva som feiler pasienter. Medisinfagets kunnskap om mennesket er ikke bare mangelfull, men også misvisende, sier hun.
I et fenomenologisk perspektiv - som forstår innenfra, fremfor å forklare utenfra - foreligger den faktiske erfaringsverden forut for den objektive verden. Den franske filosofen og psykiateren Pierre Janet påpekte at krenkede mennesker prøver å tilpasse seg en for andre usynlig virkelighet. Tilpasningene kan komme til uttrykk i væremåter som for et ytre, observerende blikk fremstår som "sære". Innen psykiatrien kan dette resultere i følgende "navn": fobi, panikksyndrom, tvangslidelse, borderline, personlighetsforstyrrelse, hypokondri, somatisering med flere. Hvis man ikke "ser" traumene, ser man heller ikke sammenhengene i livet, bare brudd, kutt og fragmenter. Reviktimiseringen av disse pasientene som skjer i psykiatrien handler om hvordan psykiatrisk teori vedvarende tillegger krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning. Dette er ikke bare et faglig, men også et etisk problemkompleks. Den store utfordringen for medisinen er at den må kunne redegjøre for hvordan dette kan forenes med fagets etiske selvforståelse, sier Kirkengen.Sigrun Tømmerås
Detaljer
- Forlag
- Universitetsforlaget
- Innbinding
- Paperback
- Språk
- Norsk Bokmål
- Sider
- 248
- ISBN
- 9788215025063
- Utgave
- 3. utg.
- Utgivelsesår
- 2015
- Format
- 23 x 15 cm
Medlemmers vurdering
Skriv en vurdering
– Et viktig faglig og etisk anliggende hos Kirkengen er å påvise hvordan medisinens dualistiske tenkning om mennesket som kropp og sinn, og fagets tradisjonelle holdning til kroppen som materie, ofte gjør det vanskelig å forstå hva som feiler pasienter. Medisinfagets kunnskap om mennesket er ikke bare mangelfull, men også misvisende, sier hun.
I et fenomenologisk perspektiv - som forstår innenfra, fremfor å forklare utenfra - foreligger den faktiske erfaringsverden forut for den objektive verden. Den franske filosofen og psykiateren Pierre Janet påpekte at krenkede mennesker prøver å tilpasse seg en for andre usynlig virkelighet. Tilpasningene kan komme til uttrykk i væremåter som for et ytre, observerende blikk fremstår som "sære". Innen psykiatrien kan dette resultere i følgende "navn": fobi, panikksyndrom, tvangslidelse, borderline, personlighetsforstyrrelse, hypokondri, somatisering med flere. Hvis man ikke "ser" traumene, ser man heller ikke sammenhengene i livet, bare brudd, kutt og fragmenter.
Reviktimiseringen av disse pasientene som skjer i psykiatrien handler om hvordan psykiatrisk teori vedvarende tillegger krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning. Dette er ikke bare et faglig, men også et etisk problemkompleks. Den store utfordringen for medisinen er at den må kunne redegjøre for hvordan dette kan forenes med fagets etiske selvforståelse, sier Kirkengen.