Prisbelønte Ruth Lillegravens første krimroman, Alt er mitt (2018) ble raskt solgt for oversettelse til syv språk, og filmrettighetene ble kjøpt av Nordisk film. Boken fikk også Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste krimdebut i 2018. Mitt neste liv er tredje, frittstående bok om Clara Lofthus, etter Av mitt blod (2021).

Hva var den umiddelbare idéen eller hendelsen som satte i gang arbeidet med Mitt neste liv?

– Det var veldig forløsende da jeg bestemte meg for å la boka starte langt fra Norge, i Nairobi, og at det skulle ha gått noen år siden slutten av forrige bok. Jeg hadde lyst til å finne ut hva som skjedde når et fredelig liv i eksil brått og brutalt ble forstyrret, og fortiden vender tilbake.

Hovedpersonen Clara Lofthus
Clara lever tilbaketrukket i Kenya, men blir dratt tilbake til norsk politikk. Hva fascinerte deg ved den indre konflikten mellom hennes private liv og offentlige rolle?
– Clara Lofthus er egentlig en privat person, som ikke har noe sterkt ønske om oppmerksomhet for egen del. Samtidig kjenner hun en sterk dragning mot makt og påvirkning. Hun har egentlig bestemt seg for å ligge langt unna norsk offentlighet og norsk politikk, men nå blir fristelsen for stor. Dessuten har hun noe viktig ugjort hjemme, som hun gjerne vil fullføre.

Hvordan har du jobbet for å gjøre Clara troverdig som både heltinne og – etter hvert – løgner?
– Jeg ser på Clara som en ekstraordinær person. Hun har noen egenskaper som skiller henne fra de fleste av oss, at hun er ekstremt smart og fysisk kapabel. Samtidig har hun få skrupler, hun har sin egen moral. Det gjør henne selvsagt til en farlig person.

Clara er ambisiøs, hensynsløs og har liv på samvittigheten, men likevel blir leseren glad i henne. Ser du trekk hos Clara som også gjenspeiler sider av deg selv – både ambisjonene og skyggesidene?
– Jeg kjenner meg igjen i en del av hennes sider, ja. Det tror jeg at det er mange som gjør. Men jeg tror at vi samtidig kjenner på litt skrekkblandet fryd når vi ser hva Clara tillater seg å gjøre. Selv liker jeg å tro at jeg er snill og empatisk og glad i folk og alt der, men trolig har jeg gitt Clara noen av mine mørkere sider, og forsterket dem. Det kan til dømes gjelde de sidene av meg som er fulle av forakt overfor noe eller noen.

På hvilke måter har du lånt av din egen stemme, ditt etiske kompass eller din egen drivkraft når du formet Clara?
– Når jeg går inn i en karakter, prøver jeg å tenke utfra dem jeg skildrer, se verden med deres øyne og skildre den med deres stemme – enten det er en mann på 1800-talet eller Clara Lofthus. Da ender jeg alltid med å identifisere meg sterkt med dem jeg på en måte skriver utfra. Det har jeg gjort med Clara Lofthus også. Det har vært veldig fint å ha Clara å gå inn i. For det første kan jeg jo leve ut mine mest kyniske og mørke tanker gjennom henne. Det har også mulighet til å være på innsiden av en slags heltinne, som gjør storslåtte ting, på sitt vis. Jeg har på mange vis levd et alternativt liv gjennom Clara.

Gamle hemmeligheter og arvesynd
Arvesynd spiller en sentral rolle i romanen. Kan du fortelle om hvordan du ser arvesynd-begrepet i din egen fortellerstil?
– Helt siden jeg begynte på romanen Mellom oss for snart tjue år siden har jeg vært opptatt av hvordan generasjonene i en slekt påvirker hverandre. Den gangen handlet det om hvordan krigstraumer forplanter seg. Det gjør det på en måte med Clara også. Hun er preget av faren Leif sine krigsopplevelser som FN-soldat i Libanon, og av å ha vokst opp med en mor med store psykiske problemer. Men moren hennes er også smart og ressurssterk på mange måter. Jeg tror Clara har arvet mange av sine både gode og mindre gode sider fra mor Agnes. Og på samme måte som hun er påvirket av sine foreldre og sin oppvekst, er sønnene hennes selvsagt påvirket av henne, og av hva de har vært med på.

På hvilken måte mener du at fortiden alltid følger oss, selv når vi prøver å bygge nye liv?
– Jeg tror nok at en del mennesker klarer å fri seg helt og fullt fra det som har vært, men for mange er det hardt arbeid, og for en del går det ikke i det hele tatt. Clara er nok en person som har med seg så mye bagasje, både fra barndommen og fra voksenlivet før hun «gikk i eksil», at det ikke er mulig for henne å legge det helt bak seg. Jeg tror vel heller ikke at hun er en person med særlig stort «talent for lykke».

Politiske skift og etikk
Clara får tilbud om å bli justisminister på nytt. Hvordan har du undersøkt politiske prosesser og maktspill for å skildre dette troverdig?
– Jeg har hatt utrolig stor nytte av at jeg i 8 år selv jobbet tett på politisk ledelse i et departement, nemlig Samferdselsdepartementet. Selvsagt har jeg ikke brukt disse erfaringene 1:1; men de er likevel nyttige, selv om jeg merker at det nå er ti år siden jeg sluttet der for å bli forfatter på heltid. Jeg har også diskutert mye med min venninne Eva Hildrum, som var departementsråd i Samferdselsdepartementet da vi ble kjent, og som har alle slike prosesser i blodet. Nå er det politiske bare en mindre del av denne boken, men det kunne man jo skrevet hele romanserier om. Her er det mye drøyt å hente fra.

Hvilke etiske dilemmaer ønsket du å utforske gjennom Claras valg om å utnytte sin nye heltinnestatus?
– Først og fremt har det vært utrolig gøy å være inne i hodet på noen som er såpass kynisk og manipulerende. Helt fra start av var det viktig for meg at Clara Lofthus ikke skulle være et offer, og heller ikke en sånn rein og god heltinne. Og jeg tror jeg kan si at hun ikke har blitt noe av dette. Hun er en beinhard, kynisk, kalkulerende kvinne, uten moralske skrupler. Jeg vet nesten ikke om det går an å kalle henne heltinne. Samtidig er hun jo en heltinne i dette universet. Da jeg skapte henne, var jeg inspirert av en rekke fiktive heltinner der ute: Carrie i Homeland, Claire i House of Cards, Stig Larssons Lisbeth Salander – og Elizabeth i Americans, for å nevne de mest sentrale. Clara heter faktisk Clara som en slags hommage til Carrie og Claire.

Slektsbånd og familie
Hva betyr familiehistorie for deg som forfatter?
– Vel, familiehistorier – og familier – interesserer meg. Jeg ser på både kjernefamilien og storfamilien som en slags organismer eller mikrosamfunn. På sitt beste kan de være veldig velfungerende – og så kan de selvsagt være det stikk motsatte også. Jeg er en «sucker» for andres familiehistorier. Disse bruker jeg sjelden direkte, mer indirekte, for å bli både et klokere menneske og en bedre forfatter. Dessuten har stedet jeg kommer fra– gården, bygda, naturen – vært en viktig kilde til skriving for meg i alle år.

Språk og form
Du skriver på nynorsk og er kjent for et både poetisk og direkte språk. Hvordan jobber du med tonen når du går fra lyrikk til psykologisk thriller?
– Jeg pleier å si at jeg jobber minst like mye med språket i krimbøkene som i diktene, og at all skriving er i slekt for min del. Men det er nok annerledes likevel. Jeg føler meg stadig mer på hjemmebane når jeg skriver min form for dikt enn når jeg skriver prosa. Dessuten virker det som om jeg har mer kontroll over språket da. Satt litt på spissen, tror jeg at jeg ofte bruker såpass mye energi på plott, oppbygging og dramaturgi, på «å finne på ting», at jeg først på tampen oppdager alt som er «galt» med språket, som masse unødige småord. Heldigvis lar det seg fikse. Jeg lærer noe nytt for hver bok jeg skriver, føler jeg. Så er jo utfordringen å ikke miste kreativiteten og skapergleden underveis.

Kilde: Aschehoug forlag

Då eg byrja skrive om Clara Lofthus, var litt av motivasjonen å skrive om tilsynelatande vanlege folk og deira liv. Dette med tilsynelatande er viktig. Clara Lofthus verkar nokså vanleg. Privilegert og dyktig, men vanleg. Ho har to barn, ho har arbeid, ho er ein skarpskodd jurist, ho har ein god jobb, alt på stell. Men hemmelegheitene hennar går utanpå andre sine, og ho er ein person som ikkje vik for vanleg kutyme eller moral.

Ytre sett har Clara og eg ein del fellesnemnarar: me kjem begge frå ein gard på Vestlandet. Ho jobbar i Justisdepartementet, eg har jobba i Samferdselsdepartementet. Til overmål har ho tvillingsøner, slik eg sjølv har. Svaret på kvifor eg let også henne ha tvillingsøner, i tillegg til at det er mykje ved tvillingdynamikken som interesserer meg, er nok berre at det er noko eg kjenner, noko eg føler eg «kan». Samstundes lar eg Clara gjere ting eg aldri ville gjort, og det ligg stor friheit i det.

Eg trur mange i mørke stunder kan ha tenkt tanken om å ta livet av til dømes ein partner eller ein ektefelle ein er frykteleg frustrert over, men dei fleste gjer det heldigvis ikkje. Mange drøymer nok om å heve seg over foreldremøte, verv, dugnader, husarbeid, det hamsterhjulet av små og store oppgåver eit familieliv inneheld, men dei færraste gjer det. Clara gjer det. Ho er oppteken av det ho er oppteken av, som gjerne ikkje er dei næraste, og gir litt blaffen i alt anna. Dessutan er ho herleg fri for både sosialt samvit og andre former for dårleg samvit – noko eg sjølv ofte føler at eg har fått utdelt for mykje av.

Som forfattar får eg levd ut dei sidene av meg som drøymer om å vere som Clara Lofthus. Det er litt som å ha eit hemmeleg liv som superheltinne eller -skurk, alt etter korleis ein ser det, eit liv ein kan tre inn i når andre går på arbeid eller legg seg, eit liv der ein får gjere ting ein kanskje elles berre fantaserer om å gjere.

Clara Lofthus er den mest samansette karakteren eg har laga. Eg blir glad når eg får tilbakemeldingar frå lesarar som seier at dei har blitt glade i Clara, identifiserer seg med henne, trass at ho «sikkert er psykopat». Og ja, ein psykiater kunne sikkert kunne sett minst ein eit par merkelappar på Clara, men for meg er det nettopp i spennet mellom det så velfungerande, vanlege og alt det mørke, at det blir interessant. At lesaren kan bli forferda av Clara og samstundes identifisere seg med henne, ha sympati med henne, det gler forfattaren i meg.

Av Ruth Lillegraven

Ruth Lillegraven (f. 1978) kommer fra Granvin i Hardanger. Foruten de to foregående kriminalromanene om Clara Lofthus, Alt er mitt (2018) og Av mitt blod (2021), har Lillegraven skrevet en rekke diktsamlinger for barn og blant annet Brageprisvinnerboka Urd for voksne. 

Lillegravens Alt er mitt ble raskt solgt for oversettelse til syv språk, og filmrettighetene ble kjøpt av Nordisk film. Boken fikk også Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste krimdebut i 2018. Mitt neste liv er tredje, frittstående bok om Clara Lofthus. 

Utdraget er hentet fra lydbokbokutgaven

Hør utdraget