– Spennende opplevelser! Ikke bare tar Enger oss med på en begivelsesrik reise nesten 100 år tilbake, men boken gir oss også et innblikk i argentinsk kultur, historie og natur via morsomme reisebeskrivelser og flotte bilder fra de to turene til Argentina som forfatteren og hennes mann tok. Det er rørende å lære å kjenne de to unge mennene Ottar Enger og Ola Viborg Høiby, begge to fra Østfold, som på grunn av vanskeligheter med å finne arbeid i Norge søkte lykken i Argentina. Det var nok ikke bare «wandermust», men også «wanderlust» som gjorde at de reiste dit. En må jo si at de fikk opplevd litt av hvert, både på godt og vondt: arbeid på estanciaen «El Mate», sukkerfabrikken i Campo Santo, Standard Oil i Salta provinsen og til slutt Ottar som maisplukker. Midt i det hele, viste de allikevel tapperhet. Ottar skriver: «Har nu bare ogsaa litt brød og et lite stykke kjøtt igjen. Kassa er 5 pesos. Friskt mot Antonius. Humøret er fortsatt på toppen.» Ifølge boken, hadde de ikke noen særlige kontakter i Buenos Aires før de ankom, derimot bestod det nettverket de benyttet seg av for det meste av sjømannsmisjonene fra forskjellige land, det norske konsulatet, samt mennesker de ellers støtte på. Nevneverdig er også at de ikke benyttet seg av gratis losji på Emigrant-hotellet i Buenos Aires (noe de kunne ha gjort i fire dager). Derimot, som så mange andre, gjorde de bruk av betalt reise til bestemmelses-stedet (La Zanja). Via deres dagbøker og brev til familien får vi et temmelig godt inntrykk av hvordan livene deres artet seg i Argentina. Deres brev gir en litt «mildere», mere positiv versjon av deres erfaringer, mens dagbøkene sier ting slik de var. Det er nettopp denne kombinasjonen av brev og dagbøker som gjør denne boken fremragende. Vi lærer å kjenne en del av innvandrersamfunnet, deres lønninger, priser på varer i butikken, transportmidlene, hvordan de bodde, hva de gjorde i fritiden, hva de spiste (dette fortelles meget om!), hvor lang tid posten tok, samt deres inntrykk av andres kulturer (og her må jo nevnes at det enkelte ganger brukes uttrykk som i dag er uakseptable.) Men Ottar og Ola fremstår som gode gutter. De skriver trofast hjem, bekymrer seg for familien og er flittige gjester på sjømannsmisjonene når de er i Buenos Aires. Selv om de er langt hjemmefra, ønsker de fremdeles å delta i det som skjer i Norge. Ottar skriver «Ogsaa en ting maa dere gjøre for mig. Spil med ½ lod i Pengelotteriet hver maaned.» I sine brev fremtreder ofte hjemlengselen, slik som Ottar sa, «Hernede er det ikke nogen ekstra fridager i paasken saa da kommer nok tankene til at vandre til høifjeldet.» Jeg lo ofte når jeg leste denne boken. Ottar og Ola skriver godt og har artige kommentarer, for eksempel skriver Ola om heten i Tartagal (helt nord i Argentina): «15. februar 1928. Her oppe har jeg vennet mig til at stave ‘hættt’ med 3 t-er, og det er nesten i mindste laget det ogsaa.» Ottar skriver «Jeg har vel ikke spist saa mye kjøt paa 2 aar hjemme som jeg har spist paa 14 dage her.» Jeg gir Ottar det siste ordet i min review. 20 november 1927 skriver han: «Ja, min utenlandstur blir nok ingen finansoperation, men det er godt at ha den unnagjort allikevel, for hadde jeg ikke reist, saa hadde jeg vel trod, hele mit liv, at det hadde vært bedre ute enn hjemme. Og det er jo meget verdt.» Vi er meget glade for at både Ottar og Ola dro til Argentina, slik at vi har fått lese deres brev og dagbøker og takker forfatteren som har gjort disse tilgjengelige i form av en flott bok.
På eventyr i Argentina
I form av brev og dagboknotater får leseren et unikt innblikk i en del av norsk utvandringshistorie, som hittil har vært ukjent for mange. En historisk reisebeskrivelse fra to unge menn som i 1920-årene forsøkte å finne lykken Argentina, men som fant ut at landet ikke var det eldoradoet som de trodde det var. Les mer
199,- Spar: 18,-
Logg inn for å se din bonus
Medlemsvurdering:
Spennende opplevelser! Ikke bare tar Enger oss med på en begivelsesrik reise nesten 100 år tilbake, men boken gir oss også et innblikk i argentinsk kultur, historie og natur via morsomme reisebeskrivelser og flotte bilder fra de to turene til Argentina som forfatteren og hennes mann tok. Det er rørende å lære å kjenne de to unge mennene Ottar Enger og Ola Viborg Høiby, begge to fra Østfold, som på grunn av vanskeligheter med å finne arbeid i Norge søkte lykken i Argentina. Det var nok ikke bare «wandermust», men også «wanderlust» som gjorde at de reiste dit. En må jo si at de fikk opplevd litt av hvert, både på godt og vondt: arbeid på estanciaen «El Mate», sukkerfabrikken i Campo Santo, Standard Oil i Salta provinsen og til slutt Ottar som maisplukker. Midt i det hele, viste de allikevel tapperhet. Ottar skriver: «Har nu bare ogsaa litt brød og et lite stykke kjøtt igjen. Kassa er 5 pesos. Friskt mot Antonius. Humøret er fortsatt på toppen.» Ifølge boken, hadde de ikke noen særlige kontakter i Buenos Aires før de ankom, derimot bestod det nettverket de benyttet seg av for det meste av sjømannsmisjonene fra forskjellige land, det norske konsulatet, samt mennesker de ellers støtte på. Nevneverdig er også at de ikke benyttet seg av gratis losji på Emigrant-hotellet i Buenos Aires (noe de kunne ha gjort i fire dager). Derimot, som så mange andre, gjorde de bruk av betalt reise til bestemmelses-stedet (La Zanja). Via deres dagbøker og brev til familien får vi et temmelig godt inntrykk av hvordan livene deres artet seg i Argentina. Deres brev gir en litt «mildere», mere positiv versjon av deres erfaringer, mens dagbøkene sier ting slik de var. Det er nettopp denne kombinasjonen av brev og dagbøker som gjør denne boken fremragende. Vi lærer å kjenne en del av innvandrersamfunnet, deres lønninger, priser på varer i butikken, transportmidlene, hvordan de bodde, hva de gjorde i fritiden, hva de spiste (dette fortelles meget om!), hvor lang tid posten tok, samt deres inntrykk av andres kulturer (og her må jo nevnes at det enkelte ganger brukes uttrykk som i dag er uakseptable.) Men Ottar og Ola fremstår som gode gutter. De skriver trofast hjem, bekymrer seg for familien og er flittige gjester på sjømannsmisjonene når de er i Buenos Aires. Selv om de er langt hjemmefra, ønsker de fremdeles å delta i det som skjer i Norge. Ottar skriver «Ogsaa en ting maa dere gjøre for mig. Spil med ½ lod i Pengelotteriet hver maaned.» I sine brev fremtreder ofte hjemlengselen, slik som Ottar sa, «Hernede er det ikke nogen ekstra fridager i paasken saa da kommer nok tankene til at vandre til høifjeldet.» Jeg lo ofte når jeg leste denne boken. Ottar og Ola skriver godt og har artige kommentarer, for eksempel skriver Ola om heten i Tartagal (helt nord i Argentina): «15. februar 1928. Her oppe har jeg vennet mig til at stave ‘hættt’ med 3 t-er, og det er nesten i mindste laget det ogsaa.» Ottar skriver «Jeg har vel ikke spist saa mye kjøt paa 2 aar hjemme som jeg har spist paa 14 dage her.» Jeg gir Ottar det siste ordet i min review. 20 november 1927 skriver han: «Ja, min utenlandstur blir nok ingen finansoperation, men det er godt at ha den unnagjort allikevel, for hadde jeg ikke reist, saa hadde jeg vel trod, hele mit liv, at det hadde vært bedre ute enn hjemme. Og det er jo meget verdt.» Vi er meget glade for at både Ottar og Ola dro til Argentina, slik at vi har fått lese deres brev og dagbøker og takker forfatteren som har gjort disse tilgjengelige i form av en flott bok.Elisabeth Oosterhoff
Detaljer
- Forlag
- Forglemmegei forlag
- Innbinding
- Innbundet
- Språk
- Norsk Bokmål
- Sider
- 240
- ISBN
- 9788293407331
- Utgave
- 1. utg.
- Utgivelsesår
- 2021
- Format
- 25 x 18 cm