Å fornekte et barn

Etter tre tiår uten kontakt med familien kommer Johanna hjem igjen til Norge. For å komme videre i livet må hun snakke med mor. 

Med Arv og miljø friskt i minne, en roman som skapte voldsom furore, er forventningene store når Vigdis Hjorth igjen skriver om vanskelige familieforhold. Og på nytt gir hun oss en leseopplevelse av de sjeldne. Er mor død er en  rystende historie om ikke å gi etter for stolthet, om avvisning og ønsket om å få en slags fred før det er for sent. De fleste har en familie, og mange følelser og analyser er gjenkjennelig. Hva er man selv skyld i? Vigdis Hjorth beskriver  en person som er trist, ensom. Hovedpersonen Johanna forsvarer seg, som om hun er under angrep, men underliggende aner man en vilje til å reflektere over eget ansvar. Burde Johanna selv ha reagert annerledes? Etter 30 år uten kontakt ønsker den avviste datteren å komme videre, hun må snakke med mor. 

Er mor død er en rystende historie om ikke å gi etter for stolthet, om avvisning og ønske om å få en slags fred før det er for sent.

Familiens sorte får
Johanna, som nå nærmer seg seksti, forlot i sin tid Norge og ektemannen og etablerte seg med ny mann og etter hvert en sønn i USA, en sønn familien hjemme i Norge ikke viser noen interessere for. Johanna er kunstner, men familien tar avstand fra bildene hennes – usømmelige malerier av mor og barn. Familien mener det stiller dem i et dårlig lys. Dette, i tillegg til det aller verste, nemlig at Johanna ikke kommer hjem til begravelsen da faren dør (fordi ingen ba henne om å komme ...), fører til at moren setter kroken på døra – og legger datteren på is. Ruth, Johannas søster, støtter og beskytter mor mot Johanna, nærmest som om Johanna bevisst ønsker å skade mor. Men kanskje er det slik at det vil gjøre mer vondt enn godt å treffes, hvis mor har brukt lang tid og mye krefter på å glemme henne? 

Hjemkomsten
Etter at ektemannen er død, er Johanna nå tilbake i Norge. Er det mulig å gjenoppta kontakten med moren etter alle disse årene? Hva har skjedd med henne i mellomtiden? Johanna tar mot til seg til å ringe moren, men moren lar være å svare. Og søsteren har hemmelig nummer. Er årsaken hardhet og prinsippfasthet hos mor, eller er det rett og slett likegyldighet? Johanna lurer på hvordan hun selv ville ha reagert hvis Ruth hadde ringt og fortalt at moren deres er dødssyk, men så tenker hun det aldri ville ha skjedd, for Ruth har ikke en stemme hun kan snakke til Johanna med ... 

«Jeg beveger meg i de områdene av byen der jeg regner med at de ikke beveger seg. Byen er blitt stor, sjansen for å støte på Ruth eller mor er liten. Det måtte være på sentralstasjonen.»

For Johanna er hjemkomsten og forsøkene på å få kontakt med moren også en analyse av hendelser og følelser fra tida i barndomshjemmet. Hun dikter opp historier om hvordan moren nå lever som en gammel kvinne, hvordan Ruth og moren har det sammen, og hvordan Ruth beskytter moren mot Johanna. Hun dikter opp forklaringer. Hva føler egentlig Johanna for moren sin nå? Og føler moren noe for Johanna? Det er svært mye Johanna gjerne skulle hatt svar på. Men kan mor ta henne tilbake?