I Vigdis Hjorths romaner går det hverdagslige og eksistensielle hånd i hånd, i ord, setninger og avsnitt. «Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt,» skriver hun i Gjentakelsen som begynner med et øyeblikksbilde, kvinnen som observerer en liten familie og umiddelbart gjenkjenner det usagte mellom dem.

16 år igjen
Kvinnen er på konsert og på raden foran foregår en stille maktkamp. Den unge jenta, alene, mot foreldrene, to allierte og sikre i sin rett. Kvinnen føler på ydmykelsen når jenta får en fresende kommando om en tilsynelatende bagatell. «Tre ulykkelige mennesker i villrede og uløselig forbundet,» tenker kvinnen for seg selv. Hun ser den større fortellingen bak, føler det jenta føler, at foreldrene tvinger fordi de kan, demonstrerer sin makt for dem rundt og for sin egen skyld. Plutselig ser hun seg selv i jenta, hun har lyst til å si at det kommer til å gå bra, men vet samtidig at det ikke er sikkert det er sant.

«Frykt og diktning hører sammen.»
Vigdis Hjorth, Gjentakelsen

Livssult og frykt
Vi blir med på tankereisen tilbake til den intense livssulten da hun var seksten, da hun lengtet etter å være like sorgløs og løssluppen som venninnene der de gledet seg over å snike seg avgårde på fest for å treffe gutter, smake på alkohol og kanskje noens lepper. Hun var med, men morens påtrengende engstelse var også alltid med, en voktende voksen, opptatt av å holde henne tilbake, hindre at ‘noe’ skjedde. Hva nå dette ‘noe’ kunne være. Hun fornemmet det, men fikk ikke tak i det.

Fortielse og sannhet
Vigdis Hjorth borer ned i dybden av forholdet mellom foreldrene og datteren, og den unges sårhet og råskap rører ved noe dypt i meg også. De usynlige vibrerende båndene i en familie, overtrampene, maktubalansen, nederlagene og triumfene. Og hele tiden er den diktende hovedpersonen seg meget bevisst diktningens kraft, som trussel – og i hennes søken etter sannheten. Den umulige sannheten.