– Hos det moderne mennesket har religiøsiteten sunket ned i det ubevisste, skriver Eliade. Man prøver å motbevise ideen om at det skulle finnes et rent fornuftsmenneske, og det lykkes han utmerket med. Han viser oss at spor av det religiøse finnes over alt i vårt sekulariserte samfunn. Vi feirer husinnvielse og nyttår. Filmer og romaner har mytiske motiver. Eksistensielle kriser reiser spørsmål om verdens realitet og meningen med livet. Isteden for de primitive samfunns initiasjonsriter har vi psykoanalysen, hvor fortiden må gjenoppleves for at man skal bli sterk nok til å møte fremtiden. Eliade viser at det hellige og det profane er livsanskuelser, ikke epoker eller personligheter som kan forsvinne for godt. Dette er en bok som garantert vil lære deg noe nytt om deg selv og samfunnet. Eliade ser vår tid fra et originalt og forfriskende perspektiv.

– I boken nærmer Eliade seg forskjellige religionshistoriske felt på en filosofisk måte, som gjør det interessant å lese. Han er opptatt av menneskets møte med det hellige i ulike former, og bruker det latinske uttrykket homo religiosus som det religiøse (i) mennesket. Ifølge Eliade føler mennesket nemlig en dragning mot det hellige, noe som gjør at deres eksistens får en dypere symbolsk mening. Den norske utgaven av Mircea Eliades bok, er oversatt av Trond Berg Eriksen. Han har gjort en god jobb med å få frem betydningen av ¿fremmedordene¿ og boka er lett å lese. Jeg trodde språket i boka skulle være veldig tørt og kjedelig, men positivt overrasket over å oppdage at det ikke var tilfellet. Boka kan derfor anbefales dersom man liker filosoferende utlegninger om religionsfenomenet.