I en rettsprosess kan dommeren i betydelig utstrekning påvirke tvistens materielle side ved eksempelvis å sørge for ytterligere bevisførsel, bidra i utspørringen av vitner eller foreslå alternative påstandsgrunnlag. Men i hvilke situasjoner er det riktig av dommeren å gjøre det, og i hvilke er det riktig å la være? I hvilke situasjoner er det en plikt til å veilede og hvor langt rekker plikten? Når er dommeren for aktiv eller for tilbakeholden, når bør veiledningen foregå, på hvilken måte bør den formidles og hvilke konsekvenser får brudd på grensene for veiledningsadgangen? I denne boken analyseres dommerens materielle prosessledelse i sivile saker.

En rekke bestemmelser i tvisteloven er av betydning for spørsmålet om materiell prosessledelse. Viktigst blant disse er § 11-5. Andre til syvende ledd regulerer den materielle prosessledelsen. Bestemmelsen er tidvis svært skjønnspreget og i tillegg situasjonsavhengig. I tillegg til de mer konkrete grensene for rettens veiledning, søker forfatteren også å undersøke hvordan dommeren best bør anvende det skjønnet bestemmelsen forutsetter; altså hva som er god eller hensiktsmessig materiell prosessledelse.

I første del av boken etableres et teoretisk fundament, før dette anvendes til å drøfte mer praktiske problemstillinger i bokens andre del.

Boken vil være nyttig for alle rettens aktører, og for andre som ønsker å forstå denne delen av dommerens rolle i sivile saker.

Boken ble første gang utgitt i papirutgave i 2016.