– Jeg har elsket de tidligere bøkene om Jarle Klepp, men denne skuffet meg veldig. Håper virkelig det kommer en neste bok som oppklarer mye av de spørsmålene jeg sto igjen med etter å ha lest denne.

– Regner meg selv som en trofast fan av Jarle Klepp og Tore Renberg (det går så vidt at jeg til tider ubevisst kaller dem Jarle Renberg og Tore Klepp), og hadde dermed store forventninger til "Pixley Mapogo", som dessverre viser seg å være den mest ujevne av Jarle Klepp-bøkene hittil. Jovisst er det koselig å følge med på hvordan det går med Jarle, som er gjenkjennelig som alltid, men jeg syns ikke storyen er bygd godt nok opp -- handlingen er lagt til én dag/natt, og framstår som noe kaotisk; som om man har forsøkt å skvise et for stort plott inn i en begrenset tidsperiode. Fortelleren Renberg blir dermed litt borte, og det er synd. Når det er sagt: "Pixley Mapogo" er god underholdning og vel verd å sette av noen timer til.

– Fjerde bok om Jarle Klepp. Eg kjenner eg er glad i han. Etter å ha fulgt han gjennom både pubertet og inn i rolla som pappa, møter me han no som engasjert kulturjournalist. Men framleis er han jo pappa - og det er kanskje det som vert så vanskeleg for han i denne boka? Etter endt lesing er det verkeleg snodig at denne boka ikkje femner meir enn ein kveld og ei natt, reint handlingsmessig. Her er jo så mange ulike scener, og hovudpersonen gjennomgår både mange kriser og ein del endring. Eller gjer han det? Ankepunktet mitt mot denne romanen er at det tidvis vert litt "sensasjonsglede" over det heile - tidvis synest eg me kunne fått litt meir ro over forteljestilen. Men eg lot meg underhalde frå første til siste side, og endå lenger. Me vil gjerne fylgje Jarle Klepp endå vidare, kjenner eg.

– Vår gamle venn Jarle Klepp er tilbake. Nå 35 år gammel i 2007. Boka med den litt kryptiske tittelen har handlingen konsentrert om en tolv timers natt i Oslo hvor kulissene er en gjenforeningskonsert med the Smiths under Øyafestivalen. En konsert som aldri har funnet sted, bare så det er sagt. Jarle er kulturjournalist som skal skrive om sin ungdoms store helter, men kvelden og natten endrer karakter. Jarle møter sin datter, vår gamle "venninn"¿ Charlotte Isabel Hansen, nå 16 år, på en litt uheldig måte og denne hendelsen utfordrer Jarles holdninger og reaksjonsmønster slik at natten blir en mye mørkere affære enn en konsert med 80-årenes beste pop-band burde blitt. Jarle er som før med mye rare tanker i hodet om både damer, jenter og sin ungdom. Men mest av alt handler det om en natt i Oslo med hendelser ingen egentlig ønsker seg. En ny svært god bok og jeg får meg ikke til å tro at livet til Jarle Klepp ender her i 2007.

– I denne fjerde boka om Jarle Klepp har Jarle blitt 35 år og arbeider som journalistvikar i Stavanger Aftenblad. En sommerkveld i 2007 skal hans ungdoms store helter, bandet The Smiths, spille konsert på Øyafestivalen. Bandet som oppløst en gang på 80-tallet, og Jarle har klarert med avisledelsen at han skal skrive konsertanmeldelsen. Og FOR en anmeldelse han skal skrive! Det skal bli en anmeldelse som blir lagt merke til både i inn- og utland! Jarle befinner seg i konsertområdet og det er bare minutter om å gjøre før bandet begynner å spille. Så skjer det ... han ser noe han aldri burde ha sett, og etter dette går ingenting som planlagt. Det store spørsmålet er hvem denne Pixley Mapogo egentlig er. Handlingen er fortettet og skjer i løpet av et døgn. Vi møter bl.a. igjen Jarles kompis Helge Ombo, som i mellomtiden er blitt en desillusjonert fyllik. Jarle er på sin side fremdeles en stor guttunge som aldri riktig har blitt voksen. Det er bøttevis med humor i boka, og som ihuga Jarle Klepp-fan må jeg medgi at jeg elsket boka! Men dette kan da ikke være den siste? Det MÅ komme flere bøker!