På stedet løp

Konkurranse endrer verden, og uten konkurranse er det mulig at livet fra ursuppa aldri hadde drevet det så mye lenger enn til amøbestadiet. At livsformer har blitt mer komplekse, er et svar på at det har foregått en konkurranse. Det samme gjelder også for samfunnet, mener Hylland Eriksen og Hessen. Komplekse samfunn utkonkurrerer gjerne enkle samfunn, og noen ganger er det slik at kompleksiteten utvikler seg lengre enn det som er sosialt bærekraftig og dermed vender tilbake til enklere former på enkelte områder. Det finnes mye litteratur om konkurranse, ikke minst innenfor idrett og økonomi, men Hessens og Hylland Eriksens blikk er annerledes. De ser på forholdet mellom de konkurrerende og trekker paralleller til naturen mer enn resultatet av konkurransen, i sin lettleste og underholdende bok På stedet løp.

Den rette partneren
Konkurransen identifiseres i mange av livets situasjoner: på individnivå finner vi den for eksempel når det gjelder å fremstå som den mest attraktive partneren, og kvinner og menn i alle samfunn velger virkemidler som signaliserer at man er best skikket til å avle avkom og ta vare på dem. I motsetning til i naturen, der det ofte er hunnene som velger hanner ut fra hvor praktfull han fremstår med de mest fargerike fjær eller store gevir, er det hos mennesker begge kjønn som velger, og begge kjønn bruker effektive virkemidler. Vi pynter på utseendet, med både botox, silikon og skalpell. Motebildet kan for øvrig ta retninger som gir en innbilt seleksjon: Kappløpet blant kvinner om å være mest mulig mager, er ifølge forfatterne et blindspor siden de fleste menn liker litt å ta i. Forfatterne setter klargjørende lys på temaer som vi alle er en smule opptatt av.

Kampen for alltid å bli bedre
Konkurranse er tydelig på noen arenaer mens den er mer utydelig og ubevisst på andre. Innenfor idrett utvikles stadig nye treningsmetoder og utstyr for at noen skal bli bedre. Det er nødvendig å sette nye rekorder. Og innrøm bare at du liker det dårlig når noen kommer bakfra og feier forbi når du sykler til jobb. Det er som å få en rakett et visst sted, for alle har vi et konkurranseinstinkt av større eller mindre grad. Hvis alle naboene bleker tennene sine, må du gjøre det samme. På arbeidsplassen er det tydelig konkurranse mellom ansatte, og næringslivet peprer oss med stadig bedre nyheter enn det konkurrentene kan fremvise. Da Apple lanserte Ipad, gikk det ikke lang tid før Samsung lanserte Galaxy. Og så kom Sony med sitt brett, og de mente det ikke er viktigst å være først, men best. Omtrent alle varer vi kjøper, er selektert frem gjennom en eller annen form for konkurranse. Det evige kappløpet om å være best tar aldri slutt. Dette har selvfølgelig en rekke negative konsekvenser som forsøpling og utarming av både natur og mennesker.

Motor for utvikling
Forfatterne tar utgangspunkt i konkurransen som motor og drivkraft i naturen, men de skjeler mest til den menneskelige tilværelse. Vi mennesker har moral og vi planlegger, til forskjell fra det som skjer i naturen. Konkurranse bringer individer og samfunnet framover, eller over til noe annet, men ødelegger også mye i form av utbrenthet, egoisme og aggresjon. Det er ikke sikkert vinnerne lever et bedre liv enn taperne, og det er viktig å finne balansepunktet. I noen situasjoner kan vi alle bli tapere - vi mennesker har en egen evne til å sage over den greina vi sitter på, og da blir vi alle sittende som svarteper, skriver forfatterne. Så hva er vitsen med det evige kappløpet? Konkurransen har ikke noe mål, den bare er en uavvendelig del av livet og det som «driver det framover». Ingen lever lenge nok til å se hvor den fører oss i det lange løp, men vi ser jo en del resultater underveis. Og det er ikke lett å avgjøre om hvem som egentlig er vinnere og tapere. Elefantene er en mer avansert skapning enn loppene, men loppene er mye mer tallrike.

Et liv med spisse albuer resulterer i noen få vinnere og mange tapere, men det er ikke sikkert vinnerne lever det beste livet. Konkurranse er på godt og vondt.