I sin siste bok, «På gjengrodde stier» (1949), beretter dikteren om sin skjebne i tiden fra han i mai 1945 ble satt i husarrest på Nørholm og frem til høyesterettsdommen tre år senere. Både i dette verket og i «I eventyrland» (1903) er det et virkelig jeg som nedskriver sine erindringer om hendelser som har utspilt seg over et relativt kort tidsrom og i en relativt nær fortid. Les mer
Logg inn for å se din bonus
Medlemsvurdering:
Skrivekunsten behersket denne mannen til fulle. Interessant å følge ham så privat, under så vanskelige omstendigheter. Også sørgelig å se hvordan han måtte leve de siste årene av sitt liv. Allikevel kan man spore typisk "Hamsun" blikk og humor i hans siste tekster. Vel verdt å lese. Faktisk vil jeg si at den burde være pensum for alle.Edna
– Skrivekunsten behersket denne mannen til fulle. Interessant å følge ham så privat, under så vanskelige omstendigheter. Også sørgelig å se hvordan han måtte leve de siste årene av sitt liv. Allikevel kan man spore typisk "Hamsun" blikk og humor i hans siste tekster. Vel verdt å lese. Faktisk vil jeg si at den burde være pensum for alle.
– Hamsun er uten tvil min favorittforfatter gjennom tidene. Dette er den siste boka han skrev, og den kom ut mange år etter hans siste roman. Den forteller om hvordan han blir behandlet etter at krigen er over. Den begynner med hvordan han blir sendt på forskjellige institusjoner. Det som gjør denne boka så bra, er blant annet hvordan Hamsun klarer å beskrive ting. Han gjør en ganske kjedelig hendelse spennende å lese bare ved å bruke ordene riktig. I tillegg til at boka er veldig godt skrevet, er den så perfekt lengde på den at man ikke går lei, men heller ikke savner noe mer. Dette er et mesterverk som jeg tror alle har godt av å få med seg.