– Også i denne boka går handlingen litt for sakte fremover etter min smak når det gjelder de forskjellige konfliktene. Det største som skjer er svaret Viktoria gir på første side og følgene det gir. Men noen nye småting er tatt med, blant annet gløtter Alvhilde litt på sløret når det gjelder fortiden og hva hun er villig til å gjøre for å oppnå makt og realisere de planene hun har. Det er også noen små spekulasjoner rundt brevet og hvem som kan være Viktorias egentlige far, men lengre enn i bok nummer en har man vel egentlig ikke kommet. Det skuffer litt. Jeg blir heller ikke helt fortrolig med måten enkelte replikker og setninger er skrevet på. Det virker litt unaturlig at alle karakterene innimellom snakker i ufullstendige setninger, de virker litt korte. Og det gjelder alle også, det er ikke et særtrekk for en bestemt person. Kanskje er det et smakssak, og det gjør ikke noe for lesingen når jeg går inn for å konsentrere meg om handlingen isteden. Boka er heller ikke kjedelig selv om tempoet er lavt, og jeg liker å lese om Fosen og Trøndelag. Likevel savner jeg fortsatt litt mer fortgang og spenning.