– Kristian og Svanhild er redde for den spådde dommedagen som skal komme. De er redde for at livet snart er over og de velger å rømme fra gården for å møte døden sammen. Elise og de andre blir veldig fortvilte når de får høre hva Kristian og Svanhild har bestemt seg. For bruker all sin tid og krefter på å prøve å finne de to, men til ingen nytte. Både synske og andre prøver også å hjelpe til. Men de to er som sunket i jorden, og det finnes ingen spor etter dem. Men midt i all sorgen finnes det også glede. Det er tid for Elises nedkomst, og til verden kommer det en søt liten pike. Elvira, som barnet skal hete, blir tatt i mot med stor glede. Som nevnt før liker jeg denne serien spesielt godt fordi norsk historie er flettet så fint inn i handlingen. Denne gangen får vi blant annet lese om et av de første flyene som kommer til Norge, og folkets store begeistring og forundring over dette. Ingulstad har igjen skrevet en fengende og engasjerende bok som virkelig faller i smak hos meg. Denne boken og resten av serien anbefales på det varmeste.

– For mennesker som er interesserte i historie, men ikke er så glade i å lese lange, tunge bøker, er jo denne serien et must. Man får alle mulige historiske hendelser beskrevet i et dagligdags perspektiv. Man kan virkelig leve seg inn i det, og da blir alle tingene som skjer så lette å huske. Utrolig lærerikt er det :) I denne boken er Kristian savnet. Han har enten rømt eller begått selvmord. Og det dukker stadig vekk opp mennesker på Elises dør, og skal enten hjelpe eller be om hjelp. Men Elise har seg selv å tenke på om dagen, med nyfødt baby og savnet etter lillebroren. Språket er bra, handlingen spennende, karakterene virkelig gode, slik at man kan relatere seg til en av dem uansett. Dette er en utrolig bra serie.

– Boka starter ganske dramatisk, med Kristians selvmordsbrev og forsvinning og uvissheten som følger. Spenningen holdes oppe gjennom hele boka, og naturlig nok er mye av handlingen konsentrert rundt dette. Men det skjer også utvikling på andre områder. Elise føder sitt og Johans kjærlighetsbarn, noe som er med på å bringe litt lykke og glede inn i boka, som ellers preges av sorg, frykt og vonde tanker. En går og en kommer, som det står på baksiden. Det oppsummerer handlingen ganske bra. En uventet, ny karakter dukker også opp, og historien hennes fascinerer meg. Frid formidler arbeiderklasselivet på en troverdig måte, hun beskriver elendigheten og nøden slik den virkelig var og pynter ikke på noe. Det er tankevekkende lesing, og som sagt troverdig skrevet. At hun i denne boka også har tatt med episoden med aeroplanet på Etterstadsletta var morsomt å lese om. Tenk så mye som har forandret seg fra den gang til vår tid! Slutten var litt uventet for meg siden jeg gjennom hele boka ikke har ant helt hva jeg skulle tro, og det gjør jeg forsåvidt fortsatt ikke etter å ha lest siste side i "Dommedag".